Omstridte ritualer ved senabort

I VG pågår det nå en debatt om betydningen av ritualer ved senabort: Bidrar ritualene til en god sorgprosess? Forsker Sølvi Marie Risøy hevder at ritualene endrer fosterets status til å bli et barn med egen identitet som dermed kan komplisere sorgreaksjonene. Et grunnleggende spørsmål er når fosteret blir et barn for foreldrene?

Les fagsjef i LUB Trine Giving Kalstads debattinnlegg i VG 09.09: Omstridte ritualer ved senabort.

Les kronikken til Sølvi Marie Risøy: Moralsk resirkulering (trykket 21.08.10)

Les kronikken til Lene Bjånesøy Engh: Å miste et barn (trykket 25.08.10)

Les debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moens kommentar:
Abortert, født og begravet (trykket 22.08.10)

Les Risøys svar til Engh: Abort eller fødsel (trykket 30.08.10)

Les Åshild Vikens innlegg og svar til Risøy: Vi mistet vår sønn (trykket 30.08.10, gjengitt med tillatelse fra Viken)

Og hvem bestemmer hvem som har rett til å sørge over et barn som ikke ble? For mange starter identifiseringen av fosteret som et barn når man stadfester at man er gravid, for andre tar det lengre tid. Dette skal en selv få lov til å avgjøre. Både studien til Risøy og andre studier beskriver hvordan de fleste gravide snakker om barnet i magen – og ikke fosteret. Og som en mor uttrykker det i VG 25.08: ”Jeg har gjennomgått en senabort. Jeg har mistet barnet mitt. Det skjedde ikke den dagen hun kom lydløst til verden. Jeg mistet henne da jeg lå på ultralydbenken og fikk beskjed om at noe var veldig galt med babyen i magen min”. Allerede før senaborten er det et barn for dem. Da er det også viktig at praksis på sykehusene gjenspeiler en slik definisjon. Å miste et barn setter spor. Derfor er det viktig å få ta avskjed slik man selv ønsker det. Da er ritualene som sykehusene tilbyr viktige. Ritualene hjelper oss til å ta avskjed og skape minner vi kan leve videre på. Disse ritualene bidrar også til å gi barnet en identitet for andre i foreldrenes nettverk. Dette er viktig for mange i deres sorgprosess. Ritualene skaper ikke sorg, de bidrar her til en sunnere sorgprosess. Og selv om ritualer skulle forsterke opplevelser, er dette skadelig? Til alle tider har ritualer vært viktige i forbindelse med viktige hendelser i livet, både knyttet til ulike markeringer, liv og død. I LUB erfarer vi at det er viktig med ritualer for å ta avskjed og for å skape minner som kan bli del av livet videre. Hvordan ville vi reagert dersom sykehusene ikke viste barnet respekt? Hvis barnet ble fjernet og destruert som avfall, og kvinnen ikke så barnet, er dette ensbetydende med at hun ikke vil sørge over aborten?

Risøys anliggende er at kvinnene i realiteten ikke får noe valg vedrørende avskjedsritualene i sykehusene da disse baseres på at det er viktig og riktig å skape en relasjon til det man har mistet. I de tilfellene der foreldrene ikke forholder seg til fosteret som et barn, eller velge å distansere seg, så mener hun at dette ikke er mulig i dag. Det er dette hun kaller moralsk resirkulering.

Vi er opptatt av at dette er et komplisert felt. Her er et stort spenn av følelser og reaksjoner, og det er mange opplevelser som er viktig å ta på alvor. Derfor er det også viktig at ikke debatten får en uheldig normativ vinkling, der noe fremstilles som det ”eneste riktige”.

Hjelp til riktige valg
Foreldrene bør få god informasjon slik at de riktige valgene for dem kan gjøres. De fleste angrer ikke på hva de har gjort, men flere angrer på hva de ikke gjorde med og sammen med sitt døde barn. Derfor er det viktig at helsepersonell gir et vennlig dytt i retning av å ta aktiv avskjed. Det er flere tiår tilbake i tid at sorgforståelsen tilsa at det beste er å glemme barnet. For da kan du gå videre i livet som om dette ikke har hendt.

Like fullt er det viktig at de som ikke vil se og holde, eller skape andre minner med barnet, skal få støtte til å velge dette. Her ligger imidlertid en utfordringen er at ikke alle vet hva de vil gjøre eller hva som er riktige for dem i en slik presset situasjon. Da er det viktig med god informasjon fra helsepersonell som blant annet formidler hva andre har gjort i lignende situasjoner og som gjør foreldrene i stand til å ta valg basert på sitt forhold til graviditeten og som blir riktig for dem. Når valget er tatt, bør og skal det være toleranse for ulike måter å håndtere og bearbeide reaksjoner etter at et svangerskap avbrytes eller et barn dør.

Rett til å sørge
”Det var sykdommen som tok fra oss barnet vårt, ikke senaborten. Likevel har vi opplevd at vi må kjempe for retten til å sørge” skriver Lene Bjånesøy Engh i sin kronikk i VG. Det er lov å sørge når man har mistet noen man er glad i enten dette er tidlig i svangerskapet, når foreldrene har tatt beslutningen om å avslutte et svangerskap eller når barnet dør etter fødselen. LUB anerkjenner denne sorgen. Anerkjennelse og bekreftelse er noe av den viktigste støtten man kan gi til etterlatte i deres sorgprosess. Derfor ønsker LUB å være til stede for alle dem som har et barn for lite.

Fagsjef Trine Giving Kalstad

Sist oppdatert den 26.aug.2010

Share|

Utskriftsvennlig versjon Abonner

Se også