Det er lett å ville beskytte barna, men vi vet i dag at barn får det best på lang sikt om de blir informert, får delta og blir forklart hva som skjer og vil skje i tiden fremover. Slik gir vi barna mulighet til å uttrykke sorg og krise på sin måte.
Vær direkte i informasjonen om hva som har skjedd. Ikke omskriv døden til at den døde sover, er gått bort eller liknende. Dette kan skape frykt hos barnet for å sove eller det kan bli redd når noen reiser eller drar på ferie.
Vær umiddelbar, nøyaktig og ærlig i informasjonen. Lytt til barnet. Det er OK å si at en ikke vet svar på de spørsmål som måtte komme. Tilpass forklaringene til barnets modenhet. Barnet kan trenge å høre det samme om igjen og om igjen.
Unngå adskillelser mellom barn og foreldre. Ikke send barna bort. Dersom behov, bør heller en annen omsorgsperson komme hjem til den sorgrammede familien for å bistå foreldrene med barna.
La barna se den døde og være med på begravelsen. De fantasier barna danner seg om døden og den døde kan fylle dem med mer frykt enn virkeligheten. Dersom barna tas med, er det viktig at de er godt forberedt på det som skal skje og at en kjent voksen person følger dem og kan svare på spørsmål eller fortelle underveis - og etterpå. Denne personen bør fortrinnsvis være en annen enn mor eller far. De har ofte nok med å takle sine egne reaksjoner.
La barna delta aktivt på syning og ved gravferd. De kan eksempelvis legge en leke eller ei tegning i kista til den lille, de kan tegne omslaget på sangheftet til begravelsen eller være med å plukke ut sanger.
La barna se på bilder av den døde, la dem være med på gravplassen.
Sorg og krise krever stor oppmerksomhet både hos voksne og barn den første tiden. Det kan kjennes vanskelig å skulle være til stede for og støtte andre barn når en selv er tappet for energi og overskudd.
For at du som forelder skal kunne støtte og hjelpe sørgende barn er det viktig at du forsøker å sette av tid til deg selv. La gjerne familie og venner som barna er trygge på, hjelpe til. La de få oppleve fine og gøye ting sammen med dem. Ikke vær redd for å snakke om/vise følelser sammen med barna og forsøk å la det bli en naturlig ”pendling” mellom sorgen over hva du har mistet og gleden over hva du har.