Gravid etter dødfødsel

Det er ikke lett å være gravid igjen etter å ha mistet et barn i dødfødsel. Når man har opplevd hvor galt det kan gå i svangerskapet, er ofte frykten for å miste igjen sterk.

Illustrasjon: Anne Kristin Hagesæther

For de fleste andre kvinner vil en positiv graviditetstest være starten på en tid med forventninger og glede. For kvinner som tidligere har mistet barn, er bildet mer sammensatt. De opplever en emosjonell berg-og-dal-bane der det hele tiden veksler mellom glede og redsel, fortvilelse og håp. De kjenner på gleden over en voksende mage samtidig som de opplever sorg og skyldfølelse over barnet som døde. Flere sliter med svangerskapsrelatert angst, stress og depresjoner. Mange klarer ikke å knytte seg til barnet i magen. Flere tenker at det er ingen vits i å glede seg, barnet kommer allikevel til å dø.

I forskningsprosjektet ”Gravid etter dødfødsel”, som er støttet av LUBs forskningfond, har førsteamanuensis Line Christoffersen og jordmor Janne Teigen intervjuet kvinner for å få mer innsikt i hvordan kvinner opplever å være gravide igjen etter en dødfødsel og hvilke behov for oppfølging de har i sitt nye svangerskap.

Ikke store grep som skal til
At disse kvinnene blir sett, hørt og tatt på alvor, betyr mye i en periode av livet som for mange oppleves som vanskelig både klinisk og ikke minst emosjonelt. Det er ikke store grep som må til for at svangerskapet, fødselen og tiden med nytt barn blir en så god opplevelse som mulig. Tilrettelegging basert på kvinnenes opplevelser og erfaringer og noe fleksibilitet fra helsevesenets side, kan gjøre den store forskjellen for disse kvinnene.

Informasjonen er hentet fra forskningsrapporten Gravid etter dødfødsel. Kvinners behov for klinisk og emosjonell oppfølging i svangerskapet etter en dødfødsel, av Line Christoffersen, Markedshøyskolen og Janne Teigen, Sykehuset i Telemark (2011).

Se powerpoint-presentasjon av forskningsprosjektet:
Foreldreaspekter ved svangerskapet etter perinatal død

Les også:

Nytt svangerskap etter tapet av et barn (Informasjonshefte)

Oppfølging i svangerskapet etter dødfødsel: - Godt å bli tatt på alvor (Artikkel i Oss foreldre imellom 2.10)

Anbefalinger til helsevesenets oppfølging
Basert på denne studien, gis følgende anbefalinger for å redusere angst, depresjoner, stress og tilknytningsproblematikk både under svangerskapet og i tiden etter fødsel av nytt barn:

Forståelse:

Det er viktig at helsevesenet møter kvinnene der de er, og at de forstår hvordan kvinnene har forandret seg etter en dødfødsel. Tilliten til helsevesenets evne til å ta vare på kvinnen og barnet kan være svekket etter negative erfaringer etter en dødfødsel. En jordmorsamtale helt i starten på svangerskapet der kvinnen blir møtt med forståelse og empati kan gjøre en stor forskjell for kvinnenes mentale helse i svangerskapet.
Det er viktig at helsepersonell forstår og handler ut fra forutsetningen at det å være gravid igjen er en emosjonell berg-og-dal-bane, og at kvinnene hele tiden planlegger med forbehold om et levende barn.
Kvinnene føler et stort ansvar for et vellykket utfall av graviditeten, og det bør tas hensyn til at hennes fremtid, selvbilde og forhold til omgivelsene er knyttet til å føde et levende barn.
De fleste blir gravid igjen under 6 måneder etter dødfødselen, og er fremdeles i sorg over barnet som døde. Det er viktig at helsevesenet forstår dette, og tar høyde for hva det kan føre med av depresjon og tilknytningsproblematikk.

Kontinuitet:

Oppfølging i svangerskapet etter en dødfødsel bør starte med en kartlegging av omstendighetene rundt dødfødselen og tiden etter, og milepæler og merkedager bør journalføres.
Det er en stor fordel om kvinnene har en fast kontaktperson. Gjerne en person som tar ansvar for kontinuiteten i oppfølgingen helt fra starten.

Forutsigbarhet:

Sykehuset bør, der kvinnen ønsker det, overta oppfølgingen så tidlig som mulig, og det bør settes opp en oppfølgingsplan. Denne vil være noe avhengig av årsaken til dødfødselen og kvinnenes individuelle behov.
Kvinnene tar en helt annen styring over svangerskapet etter en dødfødsel enn tidligere. De ønsker å ha størst mulig kontroll over svangerskapsforløpet, og medbestemmelsesrett over timing av fødsel og forløsningsmetode er viktig for å redusere usikkerhet og stress. Timing av fødsel bør tas opp tidlig i svangerskapet. Dette er noe kvinnene tenker mye på, ofte helt fra starten av svangerskapet.
Samtaler rundt forløsningsmetode er viktig tidlig i svangerskapet. Vi ser at flere av våre informanter i utgangspunktet ønsket sectio (keisersnitt), men etter samtaler gikk for indusert fødsel. De fleste ønsker induksjon i løpet av uke 38.
Avtaler bør journalføres slik at de ikke endres eller brytes avhengig av helsepersonell.

Tilgjengelighet:

Kvinnene bør kunne ta kontakt med sykehuset ved behov. En ”åpen dør”-politikk oppleves godt når redselen tar overhånd.

Trygghet:

Tidlig ultralyd i uke 7-8 for å få bekreftet liv.
Mulighet for infeksjonstesting, ekstra ultralyd og CTG ved behov.
Introduksjon til sparketelling.
Mulighet for innleggelse/avlastning mot slutten av svangerskapet.
Forsikringer om at barnet kan forløses med sectio dersom det oppstår komplikasjoner under fødsel.
Kvinnene har et stort informasjonsbehov. Internett og online diskusjonsfora fungerer som primærkilde til informasjon og støtte når helsevesenet ikke strekker til. Dette er ingen fullgod erstatning, og kan lett føre til informasjonsoverflod og høyere angst- og stressnivå.