Besteforeldre

Den største tragedien som vel kan skje, har rammet deg. Du har mistet et kjært lite barnebarn. Å være etterlatt bestemor eller bestefar betyr at du har en dobbel sorg: du sørger både over ditt barnebarn og over ditt eget barn.

Å tvinges til å se sitt eget barn lide uten å kunne ta bort det vonde er svært vanskelig. Livserfaring og livsvisdom strekker liksom ikke til når dette - det verste - rammer ens eget barn. Sorg Det er en vanskelig og tung tid du nå har foran deg. Reaksjonene vil være sterke og du vil oppleve at følelsene vil variere mellom hjelpesløshet, tomhet, frustrasjon, sorg, skyld og sinne. Det er vanlig å føle seg sliten og utmattet. Du kan også komme til å oppleve sterke ukjente reaksjoner, nye følelser som kan virke skremmende og "rare". Det er helt vanlig å ha det slik, men det kan være vanskelig å snakke om det, og akseptere det. Ikke vær redd for å vise følelser, og sette ord på det du føler. Ethvert menneske reagerer på sin måte, ulikt og i utakt med andre. Dagene vil variere mellom lyse og svært mørke dager. Noen vil være redd for sine egne tanker og føle at en holder på å bli gal. Sett ord på det til noen som kan gi DEG støtte og forståelse. Ved å invitere andre inn i ditt sorgarbeid, vil venner kunne støtte hverandre og hjelpe hverandre videre. Bruk andre enn de etterlatte foreldrene som din støttespiller. Hvordan være til hjelp og støtte? Som foreldre ønsker dere å hjelpe barnet deres i den forferdelige tragedien og sorgen som hun/han nå opplever. Mange besteforeldre blir verdifulle støttespillere for de etterlatte foreldrene. Men dette er en oppgave som krever stor tålmodighet og forståelse: Du kan ikke fjerne smerten. Du kan ikke få tilbake ditt barnebarn. Men du kan hjelpe DITT barn til å leve med tapet. Vær til stede for barnet ditt. Tilby hjelp og støtte, men ikke ta over kontrollen. Vær lydhør for hva barnet og svigerbarnet ditt trenger og ønsker. Angst Noen besteforeldre opplever en sterk frykt for at andre barnebarn skal dø. At besteforeldre i en periode ikke klarer å være alene sammen med andre barnebarn er ikke uvanlig. Å sitte barnevakt kan bli vanskelig i en periode, noe som kan være problematisk overfor eventuelt andre barn dere har. Snakk om denne angsten med deres barn slik at de kan forstå. Her følger noen råd om hvordan du kan hjelpe barnet ditt og familien. Se også informasjonsheftene Kjære besteforeldre og Plutselige dødsfall - Hvordan kan du hjelpe? som du kan få tilsendt gratis fra Landsforeningen uventet barnedød (kun porto belastes). Hva kan jeg si? Del din egen sorg med foreldrene. Det er godt for deg selv, og foreldrene trenger det. Husk likevel at foreldrene har nok med sin egen sorg. De har ikke overskudd til å bli din hjelper. La dem snakke om barnet så mye og så ofte som de ønsker, også når det  har gått tid siden dødsfallet. Aksepter også hvis de ikke ønsker å snakke om tapet. Gi foreldrene mulighet til å uttrykke så mye og så sterk sorg som de føler i øyeblikket, og som de er villig til å dele med dere. Hjelp dem til å snakke åpent om sine spørsmål og tanker og sin skyldfølelse. Bruk barnebarnets navn, og vis at du husker på han/henne. Det er godt å høre at andre husker og savner barnet deres. Hva bør jeg ikke si ? Ikke skift emne når foreldrene nevner barnet. Ikke si at du forstår hvordan de har det hvis du ikke selv har opplevd å miste et barn. Ikke si "Nå burde du ha kommet over dette" eller "Nå må du begynne å se fremover" - eller noe annet som kan tolkes som at du bagatelliserer deres følelser. Ikke påpek at de i det minste har de andre barna. Et barn kan ikke erstattes. Ikke si at de kan jo få et nytt barn. Selv om de vil og kan det, kan ikke et annet barn erstatte barnet de har mistet. Når foreldrene selv er modne til det, velger de selv om de vil ha flere barn. Si ikke noe som kan tolkes som om du mener at omsorgen barnet fikk hjemme eller andre steder ikke var bra nok. Hva kan jeg gjøre ? Vis at du bryr deg om og er glad i hele familien til barnet ditt. Vær tilgjengelig og tilstede gjennom å lytte. Du kan også hjelpe til med praktiske ting i dagliglivet. Eksempler på dette er å hjelpe til med de andre barna, å gå ærender eller lage middag. Pass likevel på at du ikke tar over ansvar for praktiske gjøremål. Dette kan være til hinder for foreldrenes sorgbearbeidelse over tid. Oppfordre foreldrene til å være tålmodige og ikke vente for mye av seg selv. Husk barnets fødselsdag, dødsdag og andre merkedager sammen med foreldrene. Våg å være til stede uten å si så mye Gi barnets eventuelle søsken spesiell oppmerksomhet. De har det vondt og er forvirret. De trenger omtanke som foreldrene kanskje ikke er i stand til å gi i denne tiden. Vær obs på å ikke ta barna bort fra foreldrene. Snakk med søsken om det som har skjedd, og om døden. Når dere snakker om dette, bruk ikke ord som "sovne inn"/"reise" o.l. for å forklare døden. Vær ærlig og konkret i ordvalg overfor barnet (Se ellers brosjyren Sorg hos barn av Atle Dyregrov). Hva bør jeg ikke gjøre? Ikke la din egen følelse av hjelpeløshet holde deg fra å stille opp. Ikke unngå å nevne barnet ved navn fordi du er redd for at det skal minne dem om smerten. De har ikke glemt den. Ikke fjern bilder av barnet fra hjemmet ditt.  Foreldrene trenger å se at barnet blir husket. Trenger du noen å snakke med? Gjennom LUB kan du få kontakt med andre besteforeldre som har mistet barnebarn, og som ønsker å bruke sin dyrekjøpte erfaring for å støtte andre besteforeldre. De er såkalte "kontaktpersoner" i LUB, noe som innebærer at de har gjennomført kurs i sorgstøtte. Ta kontakt med LUB, tlf: 22 54 52 00 / epost: post@lub.no

Sist oppdatert den 11.des.2009

Gi en gave

Bli LUB-giver

Bli medlem

Bestill brosjyrer