- Det finnes ikke én måte å sørge på, det finnes like mange
måter som det finnes sørgende, sier psykolog Atle Dyregrov ved
Senter for Krisepsykologi i Bergen.

- Det betyr at hver enkelt må finne sin måte og sitt tempo.
Den erfarne psykologen mener det er en myte at sorgen følger
faste stadier. Selv om det kan være dekkende for sorg etter
dødsfall som er ventet, for eksempel når gamle mennesker dør,
er det ikke dekkende for sorgen mange føler etter et plutselig
og dramatisk dødsfall. I slike situasjoner sliter mange ekstra
hardt.

Av alle som opplever dødsfall, utvikler 10-15 prosent det som
kalles kronisk eller forlenget sorg. Ved plutselige og
dramatiske dødsfall får nær 50 prosent kompliserte
sorgreaksjoner eller posttraumatiske stresslidelser. Dyregrov
mener derfor at alle som opplever dramatiske dødsfall, som
drap, selvmord, ulykkesdødsfall og plutselig barnedød, bør få
oppfølging av fagfolk helt fra starten av.

- Sorgen etter et ventet dødsfall er en reaksjon på tap, og
karakteriseres av intenst savn, lengsel og tristhet. Etter
uventede og dramatiske dødsfall opplever man alt dette, og i
tillegg utløses biologisk betingede traumereaksjoner. Hjernen
blir nesten angrepet av utenomverdenen, forklarer han.

- I sorgarbeid er det to spor man må følge, sier Dyregrov.
- Man må gå nær sorgen - for å få grep om det som har skjedd.
Og man må gå bort fra sorgen - for ikke å koble seg av
normallivet og det sosiale nettverket.

Han understreker at sorg tar tid. Ofte undervurderer både
omverdenen og den sørgende selv hvor lang tid det tar. Og
enkelte sider ved sorgen vil vare livet ut. Men nesten
umerkbart blir det likevel lettere etter hvert.

- Tida leger ikke alle sår, men jeg pleier å si at tida er en
venn.

Psykologen legger til at en del mennesker ikke har sterke
sorgreaksjoner, og at det også er en normal sorgvariant.
Dyregrov finner likevel en rekke sammenfallende sorgreaksjoner
blant mennesker som opplever brå død.

Umiddelbare reaksjoner:
Sjokk: Når et dødsfall skjer plutselig, vil mange oppleve en
form for uvirkelighet. Sjokket blir så sterkt at man ikke
klarer å ta inn alt det som har skjedd på en gang. Denne
sjokkreaksjonen beskytter og tillater den sørgende å ta inn
dødsfallet litt etter litt.

Uvirkelig: Ritualene er viktige; å se den døde etter et
plutselig dødsfall er med på å gjøre det uvirkelige til
virkelighet. Det gjør også at man får tatt skikkelig farvel.

Urolig: Dyregrov anbefaler å prøve å klare seg uten
beroligende medikamenter. De demper reaksjonene og kan gjøre
bearbeidingen av sorgen mer komplisert. Man trenger ikke å
prøve å være «sterk».

Vanlige etterreaksjoner:
Savn, lengsel og smerte: Ofte sterkest etter begravelsen, når
hverdagen begynner. For mange er den tyngste tida fra tre til
ni måneder etter dødsfallet. Da har sjokkreaksjonene - og de
kroppslige beskyttelsesmekanismene som Lagre trer i kraft i slike
situasjoner - lagt seg. Mange opplever også at familie, venner
og kolleger trekker seg unna i denne fasen, og begynner å
forvente at den sørgende må «se framover».

Gjenopplevelser av det som skjedde: Ofte kommer tankene når
man skal legge seg, og fører til søvnforstyrrelser.
Selvbebreidelse og skyldfølelse: Det er vanlig å ha tanker
som: «Hva kunne jeg ha gjort for å hindre det som skjedde?»
Mange tenker på ting de har sagt - og ikke sagt - til den
døde.