En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn (hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet) fra og med svangerskapsuke 22 eller over 500 gram (Verdens helseorganisasjon, WHO). 

Fortsatt er det mangelfull kunnskap om hvorfor tilsynelatende friske barn dør i svangerskapet, og det kreves mer forskning. Vi vet imidlertid at:

  • Ca. halvparten av barna er veksthemmet og/eller har vært syke
  • I ca. 25 prosent av dødfødslene i Norge finner man ingen årsak til dødsfallet
  • Flere gutter enn jenter fødes døde
i

Årsaker til dødfødsel

Kjente direkte årsaker til dødfødsel i Norge er:

  • Morkakesvikt (inkludert: blodpropper i morkaken)
  • Morkakeløsning
  • Nedsatt forstervekst (veksthemming)
  • Infeksjoner (Bakterielle infeksjoner som bl.a. Gruppe B-streptokokker, og virale infeksjoner som bl.a. Parvovirus 19)
  • Misdannelser
  • Kromosomfeil
  • Navlestrengskomplikasjoner

 

Risikofaktorer

Vi vet i dag om flere forhold som gir økt risiko for dødfødsler. Flere dødfødsler skjer imidlertid uten at noen kjent risikofaktor har vært til stede. En risikofaktor gir økt sannsynlighet, men er ikke en årsak. En stor andel av dødfødselen i høyinntektsland som Norge har sammenheng med risikofaktorer som er helt eller delvis mulig å unngå. Det bør derfor være mulig å redusere antall døfødsler i Norge.

Kjente risikofaktorer:

 

Obduksjon ved dødfødsel

Obduksjonen kan gi informasjon om sykdom eller misdannelser som forårsaket døden. Det er avgjørende at en høy andel av dødfødte barn blir obdusert for å få mer og sikrere kunnskap om hvorfor dødfødsler skjer.

Rundt 25% av dødfødslene i dag får ingen diagnose, de forblir uforklarte. Med en høyere obduksjonsrate kan trolig denne andelen reduseres.

Obduksjon gir svar på hvorfor barnet døde i magen, men også informasjon som har betydning for framtidig graviditet.

Obduksjonen bør skje kort tid etter dødsfallet. Dette sikrer at undersøkelsen blir best mulig og gir sikrest svar.

Imidlertid er det viktig at foreldrene får tid sammen med barnet like etter fødselen og får ha det hos seg mens barnet fortsatt er varmt. Foreldrenes behov for tid med barnet må derfor balanseres mot behovet for rask obduksjon.

Foreldrene kan se og stelle barnet også etter obduksjonen, de fleste opplever at dette er godt og at barnet ser fint ut.