Bli Medlem Støtt oss Materiell
Å få barn igjen etter å ha mistet
Ønsket om å få et barn igjen er sterkt hos de aller fleste foreldre som har mistet barn. Det er krevende å være gravid igjen. Mange opplever en veksling mellom glede og sorg, frykt og håp.
 

Illustrasjon gravid par på kirkegård. Av: Anne Kristin Hagesæther

Foreldre som har mistet barn, enten dette er under svangerskapet eller etter at barnet har fått leve en stund, er ofte engstelige for at det neste barnet heller ikke får leve opp. Opplevelse av uro og frykt for hva fremtiden vil bringe, forsterkes gjerne i et nytt svangerskap. Slike følelser kan virke inn på tilknytningen til det nye barnet. Se også informasjonsheftet Nytt svangerskap etter tap av barn

link-symbolTanken om et nytt barn kommer gjerne veldig fort etter at et barn er død. Dette kan oppleves som en trøst fordi ønsket om å få være foreldre kan oppfylles. Samtidig er tanken skremmende; tør vi og vil vi tenke på et nytt svangerskap? Kan vi bli gravide igjen?

Både fysiske og psykiske forhold spiller inn på muligheten for å bli gravid igjen. Mange strever med dette og både alder, fertilitetsproblemer og fysisk plager kan spille inn. Det finnes ingen klare medisinske råd for når man bør planlegge et nytt svangerskap foruten balanse i kvinnens hormonelle syklus. Dette er avhengig av parets ønsker, behov og muligheter. Vi vet imidlertid at ambivalens, psykisk ubalanse og angst for å ikke bli gravid igjen påvirker evnen til å bli gravid. Derfor er det viktig å snakke sammen om dette, slik at man er kjent med sin partners tanker, følelser og behov.

Seksualitet kan ha ulike funksjoner i en sorgprosess. Spesielt for far kan den være en viktig spenningsutløsende aktivitet for sterke sorgreaksjoner, mens seksualitet for mor kan vekke sterke minner om døden, særlig om de mistet barn i dødfødsel fordi fødselskanalen ble dødskanalen. Dersom begge ønsker ny graviditet, er det viktig for parforholdet at man finner rom for nærhet som ikke bare har dette ene formål.

Se også: Om å ikke få barn igjen: Livet uten

link-symbolFor de fleste kvinner vil en positiv graviditetstest være starten på en tid med forventninger og glede. For kvinner som tidligere har mistet barn, er bildet mer sammensatt. De opplever en emosjonell berg-og-dal-bane der det hele tiden veksler mellom glede og redsel, fortvilelse og håp. De kjenner på gleden over en voksende mage samtidig som de opplever sorg og skyldfølelse over barnet som døde. Mange klarer ikke å knytte seg til barnet i magen.

“Det er ingen vits i å glede seg, barnet kommer allikevel til å dø”.

Viktig å bli tatt på alvor

Det er viktig at gravide etter tapet av et barn blir sett, hørt og tatt på alvor under graviditeten, fødselen og barseltiden. Det er imidlertid ikke de store grepene som skal til for at svangerskapet, fødselen og tiden med nytt barn blir en så god opplevelse som mulig både klinisk og emosjonelt. Den store forskjellen for disse kvinnene kan ligge i tilrettelegging basert på kvinnens opplevelser og erfaringer og noe fleksibilitet fra helsevesenets side.

“Magiske grenser”

Alderen til barnet som døde representerer ofte en magisk grense for foreldrene. Særlig ser vi dette hos gravide som har mistet barn i svangerskapet. Når svangerskapet nærmer seg tidspunkt for da barnet døde i magen, opplever mange sterk bekymring for at det kan skje igjen. Denne tiden er ofte svært vanskelig og belastende. Noen opplever lettelse etter at dødstidspunktet er passert, mens andre begynner å bekymre seg for nye ting.

Økt bekymring

Både foreldre som har mistet barn i svangerskapet og de som har mistet i krybbedød eller lignende, opplever ofte usikkerhet og frykt i svangerskapet. “Barnet kan jo dø når som helst, det har vi jo selv erfart!”. De har vært på feil side av statistikken én gang og vet at nå kan alt skje. De sterke følelsene som gravide ofte kjenner på handler om lykke og glede, usikkerhet og frykt. Mange har sterk redsel for å knytte seg for mye til det nye barnet, “i tillfelle barnet dør”. Selv om dette kan gi rom for dårlig samvittighet hos mor og far, er dette for mange en viktig forsvarsmekanisme for å kunne håndtere en krevende og vanskelig periode.

Se også: Gravid igjen: - Godt å treffe andre som takler alle følelsene

link-symbolEtter at barnet er født, kan man fortsatte kjenne på mange motstridende følelser. Mange kjenner på uro for dette barnet; Kan vi tro på at vi kan klare dette? Dersom barnet døde i krybbedød, kan tidspunktet for når dette skjedde være en magisk grense å komme over. Redsel for krybbedød kan melde seg uansett, og ved sykdom kjenner noen på katastrofetanker. Dette er normale tanker og reaksjoner i en krevende livsfase. Pass på at de ikke tar overhånd og blir hemmende for din hverdag.

Følelsen av å ikke være gode nok omsorgspersoner kan gnage fordi man har opplevd barnedødsfall tidligere. Noen føler behov for å ta i bruk alle hjelpemidler som finnes, for at overvåke dette barn og må jobbe alvorlig for skape ro og tro omkring barnet. Bruk alle omkring dere som kan være til hjelp og dele ansvaret med dere til dere selv har fått tro på at det vil gå. Helsestasjonen kan være en viktig støttespiller. Dere må signaliserer hvilke behov dere har for at de skal kunne være til nyttig hjelp.

Mange sliter med å tørre å overlate barnet til barnevakt. Dere må selv bestemme når dere er klar for dette og vurdere dette opp mot behovet for å få litt avlastning med tanke på søvn, tid til dere som foreldre alene eller annen sosial aktivitet.

Tilknytning

Det kan være vanskelig å knytte seg til et barn man nesten ikke tror på skal leve. Blir dette et problem over tid, må dere søke hjelp. Ta dere tid til å være sammen som familie, og bruk krefter på å investere i gode opplevelser. En god gjerning for ditt døde barn er å stadig knytte deg nærmere til deres nye barn slik at du og din familie etablerer god tilknytning og nærhet. Dersom dette er problematisk, er det viktig å gjøre ting som bekrefter at barnet skal vokse og bli stort. Slik adferd vil påvirke dine tanker og bidra til at du begynner å tro på dette selv.

link-symbolDet gis følgende anbefalinger for å redusere angst, depresjoner, stress og tilknytningsproblematikk både under svangerskapet og i tiden etter fødsel av nytt barn:
 

Forståelse:

  • Det er viktig at helsevesenet møter kvinnene der de er, og at de forstår hvordan kvinnene har forandret seg etter en dødfødsel. Tilliten til helsevesenets evne til å ta vare på kvinnen og barnet kan være svekket etter negative erfaringer etter en dødfødsel. En jordmorsamtale helt i starten på svangerskapet der kvinnen blir møtt med forståelse og empati kan gjøre en stor forskjell for kvinnenes mentale helse i svangerskapet.
  • Det er viktig at helsepersonell forstår og handler ut fra forutsetningen at det å være gravid igjen er en emosjonell berg-og-dal-bane, og at kvinnene hele tiden planlegger med forbehold om et levende barn.
  • Kvinnene føler et stort ansvar for et vellykket utfall av graviditeten, og det bør tas hensyn til at hennes fremtid, selvbilde og forhold til omgivelsene er knyttet til å føde et levende barn.
  • De fleste blir gravid igjen under 6 måneder etter dødfødselen, og er fremdeles i sorg over barnet som døde. Det er viktig at helsevesenet forstår dette, og tar høyde for hva det kan føre med av depresjon og tilknytningsproblematikk.
     

Kontinuitet:

  • Oppfølging i svangerskapet etter en dødfødsel bør starte med en kartlegging av omstendighetene rundt dødfødselen og tiden etter, og milepæler og merkedager bør journalføres.
  • Det er en stor fordel om kvinnene har en fast kontaktperson. Gjerne en person som tar ansvar for kontinuiteten i oppfølgingen helt fra starten.
     

Forutsigbarhet:

  • Sykehuset bør, der kvinnen ønsker det, overta oppfølgingen så tidlig som mulig, og det bør settes opp en oppfølgingsplan. Denne vil være noe avhengig av årsaken til dødfødselen og kvinnenes individuelle behov.
  • Kvinnene tar en helt annen styring over svangerskapet etter en dødfødsel enn tidligere. De ønsker å ha størst mulig kontroll over svangerskapsforløpet, og medbestemmelsesrett over timing av fødsel og forløsningsmetode er viktig for å redusere usikkerhet og stress. Timing av fødsel bør tas opp tidlig i svangerskapet. Dette er noe kvinnene tenker mye på, ofte helt fra starten av svangerskapet.
  • Samtaler rundt forløsningsmetode er viktig tidlig i svangerskapet. Vi ser at flere av våre informanter i utgangspunktet ønsket sectio (keisersnitt), men etter samtaler gikk for indusert fødsel. De fleste ønsker induksjon i løpet av uke 38.
  • Avtaler bør journalføres slik at de ikke endres eller brytes avhengig av helsepersonell.

Tilgjengelighet:

  • Kvinnene bør kunne ta kontakt med sykehuset ved behov. En ”åpen dør”-politikk oppleves godt når redselen tar overhånd.

Trygghet:

  • Tidlig ultralyd i uke 7-8 for å få bekreftet liv.
  • Mulighet for infeksjonstesting, ekstra ultralyd og CTG ved behov.
  • Introduksjon til sparketelling.
  • Mulighet for innleggelse/avlastning mot slutten av svangerskapet.
  • Forsikringer om at barnet kan forløses med keisersnitt dersom det oppstår komplikasjoner under fødsel.
  • Kvinnene har et stort informasjonsbehov. Internett og online diskusjonsfora fungerer som primærkilde til informasjon og støtte når helsevesenet ikke strekker til. Dette er ingen fullgod erstatning, og kan lett føre til informasjonsoverflod og høyere angst- og stressnivå.

Link-symbolChristoffersen, Line og Teigen, Janne. «Gravid etter dødfødsel. Kvinners behov for klinisk og emosjonell oppfølging i svangerskapet etter en dødfødsel», forskningsrapport Markedshøyskolen og Sykehuset i Telemark, 2011.

Christoffersen, Line og Teigen, Janne. Når livet slutter før det begynner. Abstrakt 2013

LUB: Nytt svangerskap etter tap av barn, informasjonshefte, skrevet av: Kristin Lynau, Line Christoffersen, Bente Guildal og Trine Giving Kalstad.

Personlig beretning: Om å ikke få barn igjen: Livet uten

Scroll to Top