Av: Stine S - opprinnelig trykket i LUB-magasinet 2.19

Jeg hadde ingen rutine på å følge med på liv i svangerskapet med Filip. Jeg fikk beskjed av jordmor at jeg skulle kjenne liv hver dag og aldri legge meg dersom jeg var usikker. Noen kvelder var jeg litt usikker. Da la jeg med ned, søkte respons, fikk det og slo det så fra meg. Det samme skjedde den skjebnesvangre dagen 12. februar, men nå fikk jeg ingen respons. Noen dager i forveien hadde jeg også stusset over lite liv. Men idet jeg sang nattasang til datteren vår, kom sparkene, mange spark. Så jeg slo det fra meg. To dager etter var jeg hos jordmor. Da hun spurte «kjenner du godt med liv?», svarte jeg «ja». Åh som jeg angrer på det. Jeg visste jo ikke hva jeg svarte på! Hva er «godt med liv?»

12. februar kom ikke sparkene tilbake. Filip kom stille til verden dagen etter.

I etterkant har jeg følt på en voldsom skyld. «Burde jeg merket noe?», «var han mindre aktiv den siste tiden?», hva om jeg hadde svart «jeg vet ikke» eller «nei» da jordmor spurte om jeg kjente godt med liv? Hadde jeg blitt sendt til Ullevål for en sjekk da? Hadde de oppdaget det? Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg var så avslappet. Så naiv.

Kontrollfreak

Da jeg var 19 uker på vei i nytt svangerskap, bestemte jeg meg for at jeg denne gangen skulle ha full kontroll. Nå skulle jeg gjøre alt jeg kunne. For meg ble det å kjenne etter liv en besettelse. Jeg fikk tips om å sjekke ut kjennliv.no. Rådet om å sette av 10 minutter til å kjenne etter liv hver dag, hørtes altfor lite ut for meg. Jeg følte jeg måtte følge med hele tiden, ellers gjorde jeg faktisk ikke «alt jeg kunne».

Etter anbefaling fra kjennliv.no startet jeg med å fokusere på å bli kjent med babyens bevegelsesmønster fra uke 28. Dette syntes jeg var krevende, jeg fant egentlig aldri et fast mønster. Jeg stresset mye med dette i starten og fikk ofte dårlig samvittighet hvis jeg en dag hadde fartet mye og ikke kjent etter. Hadde jeg egentlig kjent noe den dagen? Når jeg ble usikker, turte jeg ikke annet enn å dra inn på kontroll.

Fant noen rutiner

For å unngå usikkerheten bestemte jeg meg for å ha flere faste tidspunkt på dagen hvor jeg sjekket. I tillegg fikk jeg normalt respons etter hvert måltid, og hadde alltid dette som en sjekk. Det hjalp masse. Da var jeg rolig når kvelden kom, og hadde lite behov for å dra inn til Ullevål på kveldene. Imidlertid hadde jeg hyppige kontroller, etter uke 30 ukentlig. Uken før igangsettelse dro vi inn på CTG hver dag.

I tillegg ble jeg relativt rolig av bare det å være bevisst liv og bevegelser. Det verste etter å ha mistet Filip syntes jeg var at jeg ikke kunne beskrive hvordan bevegelsene hans var den siste uken. I dette svangerskapet visste jeg at jeg i det minste hadde kjent liv den dagen og dagen før, om morgenen, midt på dagen og på kvelden.

For hva er «godt med liv»? Ingen mødre skulle måtte svare på det spørsmålet uten å få noe videre forklaring eller veiledning i hva dette betyr. Jeg brukte et helt svangerskap på å klare å finne et svar. Det finnes jo ingen fasit, alle babyer er forskjellige. Det som betrygget meg, var at jeg alltid fikk respons når jeg rutinemessig kjente etter liv gjennom dagen og at det var ca. like mye som dagen før. De faste tidspunktene, det å spise sunt og å dra på jevnlige kontroller gjorde meg så trygg som jeg kunne bli, uten å legge meg inn på Ullevål med en CTG-maskin koblet på 24/7.

Se også:

Kjennliv.no