Tekst: Ester Holte Kofod, psykolog, ph.d., postdoc i forskningsprosjektet Sorgens kultur (www.sorg.aau.dk), Aalborg Universitet, Danmark

I ph.d.-avhandlingen min har jeg undersøkt hvordan foreldre som har mistet et barn i graviditeten eller kort etter fødselen opplever møtet med omverdens reaksjoner og forventninger. I intervjuene med foreldrene har jeg også undersøkt hvordan de har opplevd og gjort bruk av likepersonstøtte og fellesskap med andre i sorgen over å ha mistet barn. Deltakerne ble rekruttert gjennom LUBs danske søsterorganisasjon –  min tidligere arbeidsplass Landsforeningen Spædbarnsdød (heretter forkortet Landsforeningen) – som også har bidratt med finansiell støtte til prosjektet.

Portrett Ester Kofod

Foreldreidentitet gjennom fellesskap

Foreldrene jeg har intervjuet opplevde forskjellige reaksjoner fra omgivelsene. På den ene siden blir det å miste et barn ansett som det verste man kan oppleve, men samtidig har mange opplevd å bli møtt med en forestilling om at det er mindre forferdelig hvis barnet dør før man har «rukket å bli kjent med det».

Flere av deltakerne beskriver sorgen som på mange måter en usynlig og oversett sorg, hvor omgivelsene har vanskeligheter med å sette seg inn i hva man opplever. Nettopp derfor understreker flere også at det å møte andre etterlatte har vært viktig for å finne en plass til sorgen, hvor det er synlig og akseptert at man har det døde barnet med seg. Som Diana[2] uttrykker det,

«Da jeg kom til årsmøtet [i Landsforeningen] første gang var det som om alle kunne se at jeg hadde William med meg. Jeg mener, her visste alle at jeg var mor. At jeg hadde en sønn. Fordi når du kommer dit, så har du mistet noen, og alle bare visste det. De visste selvfølgelig ikke at jeg hadde en sønn, men... Det betød mye for meg. Det var som om det var første gang jeg hadde William med ut og kunne vise ham til verden.»

Dele erfaringer og føle seg normal

Å miste et barn i en tid med historisk lav spedbarnsdødelighet innebærer også å miste i en kultur hvor vi har lite kulturell og personlig erfaring å trekke på. Derfor er møtet med andre i samme situasjon ofte en verdifull sjanse for å dele erfaringer og bli bekreftet i at man ikke er alene om å ha det som man har det. Som Paul formulerer det,

«Jeg kan godt gå med frustrasjoner og tanker, og så sitter det noen som har det på akkurat samme måten. Så tenker man, ’så er det nok okay å ha det sånn!’… Ikke fordi det er noe mål i seg selv være normal, men bare det at man ikke tenker at man er… helt alene i verden.»

Samtidig er det selvfølgelig også forskjellig hvordan etterlatte foreldre opplever sorgen. Derfor fremhever flere av deltakerne også betydningen av å «lære å akseptere at vi sørger forskjellig». Det kan være en utfordring både i parforholdet, i familien og i møtet med andre etterlatte foreldre. Et av parene jeg intervjuet beskrev for eksempel hvordan den til tider tunge stemningen på møtene i Landsforeningen kunne prege hva de selv synes de kunne dele. Anna uttrykker det på denne måten,

«Det som er vanskelig nå er når de andre deltakerne – det er helt okay, men det er noen... jeg kan overhode ikke høre hva de sier fordi de gråter så mye. Og så når det blir min tur, så føler jeg sånn litt... så kan jeg jo ikke bare snakke sånn normalt om... Tenker de ‘hva er det med henne?’, eller... Burde jeg  la være å fortelle noen av de positive tingene og så snakke litt mer om de vanskelige, sørgelige, tunge tingene?»

Dette illustrerer noen av de normative dilemmaer som er involvert i beslutninger omkring hvilke tilbud eller aktiviteter organisasjoner som Landsforeningen og LUB tilrettelegger for, og hvordan disse beslutningene uunngåelig både kommer til å muliggjøre og begrense bestemte normative praksisser (handlinger) og fortolkninger knyttet til spædbarnsdød, sorg og identitet.

En annen illustrasion av hvordan foreningens tilbud og aktiviteter uunngåelig er normativt ladet, er en fotoutstilling Landsforeningen Spædbarnsdød arrangerte i 2015 med bilder av etterlatte foreldres minnestatoveringer.[3] På den ene siden kan utstillingen være en svært effektiv måte å synliggøre foreldrenes sorg på. På den andre siden kan det kanskje være med til å legge press på foreldrene om å forstå og agere på en bestemt måte i forhold til deres tap.

Overraskende ofte ser de mest presserende normative dilemmaer ut til å være forbundet med  svært hverdagslige og tilsyneladende banale ting, som for eksempel om man skal legge et lys i minneboksen på sykehuset eller vise frem bilder av en mye pyntet barnegrav i medlemsbladet. Selv om det kan fremstå som ubetydelige detaljer, er disse beslutningene ikke desto mindre ladet med etiske dilemmaer: Er det å gi et lys en måte å signalisere annerkjennelse av foreldrenes tap og sorg?  Sender et bilde av en pyntet barnegrav et signal om at dette er den riktige måten å sørge på?

Det er ingen lette løsninger på slike dilemmaer. Det er derfor viktig at de ansvarlige for utarbeidelsen av fellesskapsbaserte sorgtilbud er oppmerksomme på å gi plass til og sette ord på forskjellige verdier.

Når det lykkes, kan det skape grobunn for større aksept av både egen sorg og andres sorg.

Å se seg selv i fremtiden

Videre fremhever flere av deltakerne at fellesskapet med de andre foreldrene kan gi ideer til hvordan man kan leve med sitt døde barn – både på kort sikt og i et livsperspektiv. Som Erik uttrykker det,

«Vi søkte kanskje en forestilling om hvordan fremtiden kan komme til å se ut – i virkeligheten, ikke sant?»

På denne måten kan de andre deltakerne og de frivillige i de fellesskapsorienterte tilbudene gi håp og inspirasjon til hvordan man kan leve et godt liv med sorgen.

Avsluttende kommentar

Sorg er ikke bare er noe som ”skjer med oss”, men noe som uttrykkes i konkrete situasjoner og normative handlinger. Dette innebærer også at det uunngåelig er normative dilemmaer forbundet med tilrettelegging for ulike aktiviteter og sorgstøttetilbud og formidling av råd for sorgmestring. De valgene som gjøres av eksempelvis Landsforeningen og LUB skaper mulighetsbetingelser som både fremmer og begrenser bestemte handlemåter og forståelser av sorg og tap. Dette normative aspektet er det avgjørende av organisasjonene er seg bevisst slik at det kan skapes både aksept og rom for stor variasjon i sorgreaksjoner og sorguttrykk, så den enkelte støttes i å finne sin egen vei i sorgen.
 

Publisert 21.06.2019 - opprinnelig trykket i "Oss foreldre imellom" 1-19

[1] Artikkelen er en sterkt forkortet versjon av et kapittel fra forfatterens ph.d.-avhandling Parental grief after infant loss: Grief as a normative practice. Den er også utgitt i en videreutviklet versjon på dansk i tidsskriftet Psyke & Logos, nr. 1, 2019.

[2] Deltakernes navn er endret av anonymitetshensyn.

[3] Se mediedekning i Kristeligt Dagblad, 25. august 2015: “Tatoveringer hjælper forældre i sorgen over deres døde børn”, https://www.kristeligt-dagblad.dk/kirke-tro/tatoveringer-hjaelper-forael....