Dødsstedsundersøkelser: Hva gjør ekspertene på stedet?

– Foreldrene vil ofte at vi skal komme så fort som mulig. De har mange spørsmål og ønsker svar, forteller koordinator for dødsstedsundersøkelsene Inga Wenaas, som også deltar i undersøkelsene som utreder.

Wenaas har permisjon fra sin faste stilling som politietterforsker på KRIPOS, og hun er en av tre med politifaglig bakgrunn som deler på oppgaven som utreder. Inga Wenaas var koordinator for dødsstedsundersøkelsene ut 2012. I tillegg til utrederen deltar rettsmedisineren som har obdusert barnet.

– Ofte er vi der samme dag. Vi går gjennom hele historien til barnet sammen med foreldrene. De blir fortalt om undersøkelsen og obduksjonen av barnet. Om det er noen funn, så forklarer vi det. Det er viktig å få dette ordentlig forklart. Vi stiller også mange spørsmål, men det foregår som en samtale på foreldrenes premisser. Det er ikke noe avhør, det handler heller om å lytte til foreldrene, forteller Wenaas. De spør om barnets historie fra svangerskap og fødsel til rutiner i hverdagen, mat og bekledning med mer.

Målet med dødsstedsundersøkelsene er å få sikrere informasjon om hvorfor barnet døde slik at en diagnose kan stilles. Økt kunnskap om plutselige uventede barnedødsfall kan bidra til at slike dødsfall kan forebygges i framtiden. Rundt halvparten av de 35 til 40 plutselige uventede dødsfallene som skjer blant barn under fire år i Norge hvert år, er i dag uforklarlige og får derfor diagnosen krybbedød.

Viktig å være ærlig

– Dette er noe av det mest meningsfulle jeg gjør, sier dr. med. Arne Stray-Pedersen, som er med i dødsstedsgruppen som rettsmedisiner.

– Man kan ikke gå inn i et hjem uten å ta innover seg den enorme smerten som er der. Det meningsfulle er at jeg har med meg mange svar som jeg vet vil kunne hjelpe dem. Jeg kjenner på meg at noen brikker blir lagt på plass så de kan begynne å jobbe med sorgen.

– Vi forteller om risikofaktorer for plutselig uventet barnedød. Mange kjenner til disse og bærer på skyldfølelse. Det er til hjelp at jeg som en nøytral person og ansikt til ansikt forteller hvordan jeg vurderer situasjonen. Vi kommer inn som eksterne myndighetspersoner, men i motsetning til i møte med politiet, får de vite hva vi tenker.

– Jeg legger vekt på å være åpen og ikke pynte på noe. Mange har en ryggmargsrefleks om å beskytte, men det blir helt feil i disse situasjonene. Det er viktig å være ærlig, sier Stray-Pedersen. Han mener at dersom foreldrene har gjort noe som kan ha spilt en rolle for at barnet har dødd, trenger de å få vite det. Dette tenker de uansett på. Et eksempel er røykende foreldre som samsover. De finner raskt ut at dette er forbundet med økt risiko for krybbedød.

– Jeg forklarer hva en risikofaktor er. Det er som å kjøre uten sikkerhetsbelte, det er jo ikke risikofaktoren som er skyld i at barn dør, sier Stray-Pedersen, som i likhet med de to andre rettsmedisinerne i dødsstedsteamet er engasjert i krybbedødsforskning.

– Det er betryggende for meg å kunne svare på spørsmål om hvilke råd vi har om krybbedød og hva vi vet ut i fra forskning. Litt av skyldfølelsen er hva de burde ha visst og hva de visste. I mange tilfeller er det flere uheldige omstendigheter og risikofaktorer for krybbedød i miljøet. Å bidra til å hjelpe til å forklare det uforklarlige er nyttig.

Rekonstruerer det som har skjedd

En viktig del av dødsstedsundersøkelsen er å rekonstruere det som har skjedd ved hjelp av en dukke.

– Vi forklarer nøye før vi tar fram dukken. Det er ofte vanskelig for foreldrene å ta i dukken som har samme tyngde og størrelse som barnet deres. Men når de får vist oss med dukken, er det lettere å se hva som har skjedd, forteller Wenaas. Foreldrene reagerer veldig forskjellig. Noen har ikke orket å gå inn på barnerommet ennå, mens andre allerede har begynt å vaske og rydde.

– Det er fryktelig nært, vi går inn på soverommet, ser på skittentøyet, går inn på badet. Det er veldig privat. Det er meningsfullt, men det er krevende, sier Stray-Pedersen.

Dette bekrefter Wenaas: – Selv om det er tøft å være der, har jeg en god følelse etterpå. Foreldrene setter pris på denne oppfølgingen, forteller Wenaas.

Uheldige episoder etter innføring av etterforskningsplikten

For halvannet år siden ble det innført etterforskingsplikt ved alle uventede dødsfall blant barn under 18 år, noe som har hatt konsekvenser for dødsstedsundersøkelsene. Politiet skal sette i gang etterforsking ved mistanke om at det har skjedd noe kriminelt. Dødsstedsundersøkelsene er et frivillig tilbud som kun skal gis dersom politiet ikke har igangsatt etterforsking.

– Vi har dessverre hatt noen uheldige episoder der politiet har kommet inn i hjemmet, sperret av og holdt foreldrene adskilt fra hverandre uten at det har vært mistanke om noe straffbart. Det skal ikke skje. Foreldrene føler seg mistenkeliggjort og krenket, forteller Wenaas.

Slike situasjoner er en ekstra belastning for foreldrene, og bringer tilbake vonde minner fra 80-tallet da politiet rykket ut ved alle barnedødsfall og foreldrene ble sett på som mistenkte. Denne praksisen ble slutt i 1991 da det ble bestemt at politiet kun skulle begjære obduksjon av barnet, og at etterforsking bare skulle igangsettes dersom obduksjonen viste at det var grunnlag for mistanke om noe kriminelt.

– Noen ganger har det blitt et dobbeltløp ved at foreldrene får tilbud om dødsstedsundersøkelse av ansvarlig lege parallelt med at politiet har igangsatt etterforsking. Slik ønsker vi ikke å ha det, sier Wenaas.

– Jeg forstår at politiet er usikre på hvor grensen går før de kan si at det ikke har skjedd noe straffbart. Hvis dette forklares på en ordentlig måte for foreldrene, er dette som regel uproblematisk, sier Wenaas, som erfarer at de har kommet fram til gode løsninger i sakene der dødsstedsgruppen har hatt god dialog med politiet og ansvarlig lege.

En utfordring å nå alle

– Det er viktig at både politi og helsepersonell kjenner til og følger de fastsatte rutinene for dødsstedsundersøkelser, sier Wenaas, som jobber for å spre kunnskapen om ordningen. Så langt har de hatt rundt 30 informasjonsmøter for helsepersonell og politi på sykehus over hele landet.

– Det svikter fortsatt i rutinene og det er fortsatt ikke alle som får tilbudet, men utviklingen er positiv, sier Wenaas. I flere saker er det god dialog mellom politiet og helsepersonell, og foreldrene har blitt godt ivaretatt og fått god informasjon.

– Grenseoppgangene opp mot politiet må bli klarere. Vi ønsker at Riksadvokaten skal presisere bedre i et rundskriv hvordan man skal gå fram. Dette vil forhindre at det blir avsperring og avhør uten at det er grunnlag for mistanke, sier Wenaas. Dødsstedsteamet har derfor bedt om et møte med Riksadvokaten om dette.

Styrker rettssikkerheten

Også som forsker synes Stray-Pedersen det er spennende å utføre dødsstedsundersøkelser.

– Jeg får en annen forståelse av hva risikofaktorer er. Hva er for eksempel samsoving? Det er jo så mye forskjellig. Når jeg veileder foreldre og er med i fagrådsmøter i LUB, er dette veldig nyttig kunnskap i et forebyggingsperspektiv, sier Stray-Pedersen, som også mener at dødsstedsordningen styrker rettsikkerheten til både de døde barna og foreldrene.

– Det er viktig å prioritere barnedødsfall. Barn er sårbare. For at barnas rettssikkerhet best skal ivaretas, hadde jeg gjerne sett at ordningen var obligatorisk, avslutter Stray-Pedersen.

Tekst og foto: Line Schrader, Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 4.12