Til stede for etterlatte foreldre i 25 år

Tekst: Inger Marie Spange

En dag med aprilsol og snø i kantene, møter jeg henne ved Rustadsaga sportsstue, selve inngangsporten til Østmarka i Oslo. Unni Larssen utstråler, slik folk beskriver henne, både varme og trygghet. Men også ren livsglede. Hun setter seg på den lille rød benken, plassert på en bro nedenfor Rustadsaga sportsstue. Verden er fremdeles nedstengt, med krav om avstand. Og munnbind.

– Hva sa du?

Jeg lirker ned munnbindet for å overdøve bekkebruset.

– Hva gjorde du før du begynte i LUB?

Etter noen år ved Oslo trygdekontor var hun hjemme med barna, før hun jobbet i barnehage. Da ønsket om å finne på noe nytt dukket opp, meldte hun seg på arbeidsformidlingen, som det het den gang.

– Jeg ble oppringt av generalsekretæren på den tiden, han spurte om jeg ville komme på intervju.

I august 1996 begynte hun i et vikariat, som ble forlenget og forlenget til hun bare ble værende.

Foreningens potet

Hun kaller seg selv en potet. Generalsekretær Trond Mathiesen sier det slik: I det ene øyeblikket er hun nært til stede i en samtale med en familie som har mistet barn. I neste øyeblikk er hun kontorets ‘vaktmester’ som ordner med bytte av lyspærer eller hun rydder lageret der vi har materiellet vårt. Hun passer godt på oss andre på kontoret, bursdager blir ikke glemt, og hun sørger for at kontoret blir pyntet til advent og jul og tar ansvar for kosen.

– Jeg synes ingen arbeidsoppgaver er for små. Om det er å sende materiell, rydde, kaste så er det like ålreit for meg. Jeg liker godt å ordne praktiske ting til seminarer. Huske på og ta med ting vi skal bruke, sier hun, litt ubekvem med å snakke om seg selv.

Holdningsendringer rundt sorg

Da Unni tiltrådte vikariatet, het foreningen Landsforeningen til støtte ved krybbedød.

– Da vi kom i kontakt med sykehus den gangen, for å hjelpe de som hadde mistet barn i krybbedød, var holdningen at det var personalet som kunne dette. Det var de som var spesialister. Det har endret seg voldsomt, sier hun med ettertrykk. – Verdien av likepersonstøtte har blitt anerkjent.

– Også åpenheten rundt sorg har endret seg. Sosiale medier har bidratt mye til det. Det er blitt lov å snakke om sorg, og det er mange flere som også tåler at det blir snakket om.

– Hva skulle du ønske kunne endret seg enda mer?

– Det å fortelle og lære mer om sorg i utdannelser, for lærere, leger, sykepleiere og andre som møter mennesker i sorg. Det burde være et prioritert tema, slik at folk blir enda mer kompetente på dette. Og så ønsker jeg at flere engasjerer seg i LUB, at folk ønsker å være med på å bidra.

Med på å gjøre en forskjell

– Du har ikke mistet barn selv. Hvordan er det for deg å jobbe med barnedød?

– Jeg har alltid hatt veldig gode kollegaer. Da jeg begynte, var vi tre, og ingen av oss hadde mistet barn. Jeg lærte blant annet at jeg ikke måtte være redd for stillhet, og debriefingen har alltid vært et godt verktøy. Det handler kanskje også litt om egnethet? Jeg er nok et empatisk menneske. Men det har vært tøft av og til. Samtidig følte jeg at jeg var med på å gjøre en liten forskjell. Det veide opp.

Fått lov til å påvirke

Det som har gjort størst inntrykk på Unni er livsendringene til de som har mistet. På godt og vondt. Og ikke minst betydningen av LUB.

– Når en person er i bunnløs sorg, er det så trist som det kan få blitt. Men så ser vi etter noen år at de endrer seg og ofte engasjerer seg i LUB for å hjelpe andre. Det er fint å se!

En annen ting er at du kan stole på det som er sagt og blir formidlet fra LUB. Det er aldri bare synsing. Jeg har fått lov til å være med på en «reise» og å være med på å påvirke det offentlige rom. Det er jeg stolt av.

– Hvordan har du fått påvirke, synes du?

– Vi ansatte er et team og alle blir tatt med. Vi kan komme med små bidrag eller hjelpe de andre. Jeg har jo ikke hatt noen spydspissrolle, og har heller ikke hatt noe ønske om det. Jeg synes likevel jeg har vært med på å få til endringer.

Vil savne kollegaene

– Har LUB forandret deg på noe vis?

– Jeg har lært veldig mye når det gjelder å møte mennesker i sorg. Det er fordelen med å jobbe så tett som vi gjør. En av oss kan oppleve noe, så snakker vi om det og lærer noe. Teamet vårt er viktig. Det er det som er LUB. En ny person er ansatt. Hun kommer til å gå godt inn i dette teamet, det har jeg en god magefølelse på. (Les intervju med Marianne her.) Jeg må si at de kollegaene jeg har, de er fantastiske! Bare at jeg snakker om det …

Stemmen brister nesten. Etter en kort pause fortsetter hun:

– Jeg kommer til å savne alle menneskene jeg har møtt underveis. Å snakke med og møte alle de flotte menneskene gir meg voldsomt mye. Jeg ønsker å takke! For alt jeg har fått. For alt det har gjort med meg som menneske og for å kunne føle at jeg har vært med på å gjøre en forskjell.

– Å ikke lenger være en del av den levende organisasjonen, det blir veldig rart, sier hun tenksomt.

Rekreasjonssted

Da vi skulle avtale og møtes, foreslo jeg at hun valgte et sted som var viktig for henne.

– Hvorfor er Rustadsaga så viktig?

– Vi har bodd rett borti her i over 40 år, og det er et rekreasjonssted vi kan gå til, vi slipper å kjøre. Det er et fristed, vi kan sette oss ned, spise mat og bare hvile hodet. Det er mulig å bade i Nøklevann, vi kan gå på tur i marka sommer som vinter og sykle på våre el-sykler. Og det er fantastisk gode kanelboller på Rustadsaga sportsstue.

Familie er viktig for Unni og det er blitt sagt at hun ikke overlater noe til tilfeldighetene.

– Du kjører prøvejulaftener?

Unni ler. – Det var noe vi startet sammen med min bror og svigerinne fordi vi ikke alltid kunne være sammen på julaften. Her gir vi hverandre tullegaver, kler oss gjerne ut og har det gøy. Dette har vi holdt på med helt til barna ble voksne.

– Det sies at du deler mye av deg selv og ditt liv?

– Jeg er nok en inkluderende person. Jeg er glad i mennesker og kan føle når folk er litt usikre og spente. Da kommer jeg de i møte så de kan føle seg vel. Det har vært godt å merke at jeg får til det.

Unni og mannen har mange gode venner som de gleder seg til å møte straks det blir lov igjen. Å få gi familie og venner en stor bamseklem blir herlig.

– Jeg har jo vært med i en barselgruppe i 36 år – det er veldig artig. En annen venneflokk er fra barne- og ungdomstiden. Sammen med denne vennegjengen har vi besteget en del «fjell» i Norge. Men så fant vi ut at vi ville gjøre noe nytt. Da dro vi til Danmark for å bestige Himmelbjerget. Vi gikk i taulag og vandret langs veien med norske flagg. Folk trodde vi var gale og lurte på hva vi holdt på med. «Nå har vi vært på alle fjell i Norge, så nå sto Danmark for tur», spøkte vi. Det beskriver kanskje den humoren jeg har, ler hun.

Det å ha det gøy og ha gode opplevelser har vært viktig for Unni. Da kobler hun av og henter krefter, noe som gjør det mulig å kunne være helt til stede i jobben sin.

– Livet er fylt av kontraster, det har jeg virkelig opplevd i denne jobben. Sterke menneskemøter, gode kolleger og evne til avkobling har gjort at jeg har opplevd at LUB har vært et godt sted å være i nesten 25 år.

Opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.21

Se også: Nyansatt i LUB: – Ønsker å gjøre en forskjell