Å ta avskjed i koronaens tid: – Sorgen oppleves mer brutal

Tekst og foto: Inger Marie Spange - opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.20 (juni 2020)

Som medmenneske, prest og miljøaktivist har Sunniva Gylver mange tanker om sorg i en koronapreget tid. Jeg møter henne utenfor Fagerborg Kirke. Hun prater i telefonen. Ansiktstrekkene veksler mellom omtenksom og engasjert etter som samtalen går. Hettegenseren har fått påsydd ordet prest på brystet. På bena har hun rosa joggesko. Håret er rødt med rastafletter. Etter at telefonsamtalen er avsluttet, hilser vi i god koronaavstand. Medmenneskeligheten og den rett-frem-væremåten hennes inngir tillit. Sunniva bruker armer og hele seg når hun prater.

– Hvordan påvirker denne pandemien oss og spesielt de som mister barn i denne tiden?

– Som i de fleste kriser, rammer denne krisen hardest de som er mest utsatt fra før. Det vil si, de som har dårlig helse, psykisk eller fysisk, de som har vanskelig økonomi, smertefulle relasjoner eller ikke har noen, forteller Sunniva Gylver, prest i Fagerborg menighet og som er blitt kjent for flere gjennom tv-programmer, intervjuer og bøker.

– Å miste et barn er uansett en stor krise, men den vil nok bli forsterket for mange i denne situasjonen, særlig hvis man har en slik økt sårbarhet i utgangspunktet hva gjelder egen helse, økonomi eller relasjoner. Men kanskje opplever noen også at sårbarheten er mer felles, at det snakkes mer om det eksistensielle, at det er mer rom for erfaringer av tap og sorg?

Fellesskapsfølelser og uro

Hun påpeker at når så mange flere enn til vanlig både er og kjenner seg berørt, så kan det forsterke fellesskapsfølelsen. Det er ikke så farlig å være hjemme i påsken når alle andre er det. Eller man kan delta på flere ting siden mer har blitt digitalt.

– Den andre siden er at mange blir preget av en generell uro. Verden virker overveldende, uforutsigbar og skummel. En krisesituasjon kan appellere til det verste i oss, særlig under dårlig lederskap. Da appellerer den til egoismen, frykten og behovet for å hegne om vårt eget. Til å øke mistilliten, polariseringen og isolasjonen. Men krisen kan også mobilisere det beste i oss, så vi kjenner på drivkraften i å trå til for felleskapet. Det er virkelig rørende å se hvor mange initiativ som har kommet opp, forklarer hun.

– Dette er ikke noe nytt. Verden har jo alltid bestått av fantastiske og forferdelige ting. Denne pandemien er jo bare en av mange kriser i verden, som skjer hele tiden. Men det er klart dette rykker oss nærmere når det rammer på så mange felt i vår del av verden også.

«Alt blir bra» er ikke sant

Hun trekker frem regnbuetegningene med påskriften «alt blir bra».

– Fra et barns side kan det være helt fint å lage en slik. Men det er jo jug. De kan jo erfare at bestefar faktisk døde av covid 19. Vi skal ikke nære panikken eller frykten, men vi må snakke ærlig. Vi trenger ikke å si alt som er sant. Men det vi sier må være sant. I denne verden blir aldri alt bra. Vi vet at en del kommer til å bli stadig mer normalisert igjen, men vi vet også at det ikke blir helt som det var før.

Sunniva mener at det kan være sunt å erkjenne at livet for de fleste av oss rommer solide doser både sorg og glede.

– Sårbarhet sees på som noe som kun er negativt og ødeleggende, som man må fjerne eller redusere mest mulig. Men sårbarhet kan også være en ressurs. Mange som har opplevd store kriser og farer, forteller om en fornyet intensitet i livet. At de opplever sorgene og gledene sterkere enn før. At de får mot til å kaste masker og en ryggmargsrefleks på hva som er viktig og mindre viktig.

– Tror du vi vil ta med oss opplevelsen fra denne tiden videre?

– Det er jeg spent på. Jeg håper at folk ser verdien av det gode naboskapet og de små lokale felleskapene som kan hjelpe hverandre når livet røyner på. At vi blir mer bevisste på hva som virkelig betyr noe, og større takknemlighet over og respekt for naturen. Og at vi får en større ærlighet på livet. Klarer vi det, er mye gjort.

Brutalt å ikke kunne gi en klem

– Er det verre å miste noen nå, enn ellers?

– Sorgen er kanskje den situasjonen der folk føler at ord kommer aller mest til kort. Da har vi behov for å strekke ut hånden, for å gi en klem, stille oss tett inntil og bare være stille. Derfor kan det oppleves mer krevende. Og når vi da ikke får lov til å ha med alle de vi skulle ønske å ha med, så er det veldig brutalt. Samtidig så ser jeg at folk er mer ekspressive enn før gjennom blikk, smil og ord. Mange er veldig flinke til å skape verdighet og ro, men også varme inn i den rare situasjonen med en begravelse med 15 stykker, der det skulle vært full kirke og der stolene står løsrevet, langt fra hverandre.

– Så er det selvfølgelig ekstra sårbart for de blant oss som ikke har et eget nært nettverk, spesielt når du ikke kan hive deg på en kirkekaffe, et litteraturhusarrangement eller noe som skjer på biblioteket. Noe som verken krever at du er nær venn eller koster penger. Du kan ikke lenger bare henge med når du er avhengig av å bli invitert inn i grupper på fem og fem.

– Det er også færre muligheter for distraksjon. Så jeg tenker at man får lite hvilepauser. Man slipper ikke unna. Enda mindre enn ellers.

Redd for å bli smittet av sorg

– En god del av de jeg møter som har mistet barn, har hatt opplevelsen av «hvorfor akkurat oss». Heldigvis er det relativt sett få i vårt privilegerte samfunn som erfarer det. Med unntak av sorggrupper, kjenner man kanskje ingen andre som har mistet barn. Baksiden er da at man kan kjenne seg veldig rammet og ensom. Imidlertid er det jo også slik at vi stort sett sammenligner vår egen innside med andres utside.

– Jeg tror at en del her i Norge som mister barn, opplever en slags smittefrykt. At de rundt er redd for å bli smittet av en tyngde i livet. Sorgen har ofte en dominoeffekt. Det er ikke bare barnet du mistet. Men kanskje også samlivet, fordi det er for vanskelig når man sørger forskjellig, eller vennene, fordi de ikke klarer å relatere seg til sorgen.

– Vi kan håpe at denne vårens erfaringer vil føre til at vi generelt blir flinkere til å snakke om de store tingene og bli mindre engstelige for å bli smittet av livets tyngde. Det kan gjøre det litt enklere å være i en sorgprosess.

 Begravelser i koronaens tid

Å miste et barn er vondt, og strenge nasjonale smittevernsrestriksjoner frarøver oss muligheten til både å gi og ta imot medmenneskelige varme i noen av de tøffeste stundene vi kan oppleve, mener Tore Smøttebråten i Nittedal begravelsesbyrå.

En av de siste dagene i april måtte Nittedal begravelsesbyrå forestå en begravelse for en baby som døde i magen mot slutten av svangerskapet. Forskjellen fra tidligere barnebegravelser var markant.

– Søsken kom ikke inn på sykehuset, slik at de og foreldrene fikk tatt en ordentlig avskjed med barnet der. Vi ordnet det slik at vi hadde åpen kiste i kapellet et par dager, slik at søsknene kunne være med å ta avskjed der.

Tilsynelatende små endringer, utgjør enorme forskjeller i en slik stund. Som at man ikke får gitt hverandre en klem eller kan håndhilse.

– Man får ikke ha nære rundt seg. Man kan ikke støtte seg på noen eller få gitt den gode klemmen. Det kjennes iskaldt ut, sier Smøttebråten.

Kun inviterte får komme

I kirken, der barnebegravelsen fant sted, tillater restriksjonen at man kan ha 40 fremmøte.

– Men så mange tør ikke folk å be inn, spesielt hvis det kommer eldre mennesker. I dødsannonsen står det da at på grunn av nasjonale restriksjoner vil kun inviterte ha mulighet til å delta i seremonien. I denne begravelsen var det besteforeldre, foreldre og søsken som fikk komme, totalt elleve til sammen.

– Det føles litt som om empatien blir borte. Å miste et barn er en belastning i sin helhet, så får man dette på toppen. Det er kjempetøft. Men heldigvis har jeg bare hatt denne barnebegravelsen under koronatiden.

Må være strenge

– Hvordan oppleves det å være gravferdskonsulent nå.

– Jeg føler meg nesten arrogant i møte med de sørgende. Når jeg ikke får håndhilse på folk, så føler jeg at folkeskikken min er borte. Vi må også være strenge og sette tak på hvem og hvor mange som får komme inn. Det er vi som må sørge for at antallet inne i kirke og kapell overholdes. Det å si at «du får ikke lov å komme inn», det synes jeg faktisk er tøft. Selv om folk har full forståelse for det.

Bruker lenger tid

I Nittedal begravelsesbyrå passer de på ikke å blande teamene som jobber to og to, i tilfelle noen skulle bli satt i karantene. Og begravelsene tar litt lengre tid enn før.

– Folk får jo ikke anledning til å ha minnestund i etterkant. Så alt som skulle bli sagt i en minnestund, blir nå sagt i kirken i stedet. Det gjør at vi får kortere tid til å rydde etter den første og til å forberede neste begravelse. Det er jo mindre folk, men det er like mye blomster, avslutter Smøttebråten.

Se også:

Å miste et barn under pandemien

Våren Norge stoppet opp - fortellinger fra etterlatte

Publisert 11.12.2020