Bryter døden som tabu gjennom musikken

Tekst og foto: Kristiane M. Hansson – opprinnelig trykket i «Oss foreldre imellom» 3/4-2013

– Per Fugellis bok «Døden, skal vi danse?» ble min bibel gjennom sorgprosessen. Han viste meg at også døden er en del av livet, forteller jazzartisten.

Mange kjenner Randi Tytingvåg gjennom hennes vakre stemme, sanger og personlige tekster forankret i jazzsjangeren. Men hun er ikke bare artist. Hun er kone til Christian, mamma til en liten gutt som døde under svangerskapet og vordende mamma til en jente som snart skal komme. Den struttende magen sammen med hennes historie er et sterkt bilde på at livet og døden er begge en del av livet, slik Fugelli beskriver det.

Døden, fortsatt et tabu

I tiden etter at de mistet sønnen har Randi gjort seg mange tanker og erfaringer rundt hvordan dagens samfunn ser på og forholder seg til døden.

– Flere rundt oss som selv har mistet barn i svangerskapet, våget først å snakke om det da vi var åpne om vårt tap. Døden er fortsatt et tabu i vårt samfunn. Som sørgende kommer man veldig i utakt med omgivelsene. Tidspunktet da vi følte forventningen fra omgivelsene om at nå ”går det vel bedre”, stemte ikke overens med der vi var i vår sorgprosess. For meg var det forferdelig vondt å kjenne på at det ikke var plass til sorgen og de vanskelige følelsene noe sted. Vi opplevde at mange i omgivelsene ikke visste hvordan de skulle møte oss. I redsel for å trå feil unngikk de heller temaet, noe som bare gjorde det verre, forteller Randi åpenhjertet.

– Det er helt greit å si det som det er: Jeg aner ikke hvordan jeg skal møte deg nå, for det kan man jo forstå! Jeg skulle ønske vi turde å vise mer av sårbarheten vår for hverandre.

Heldigvis ble Randi og Christian også møtt med mye ivaretakelse.
– Det som hjalp oss mest er faktisk de som ikke prøvde så hardt. Foreldrene mine har vært fantastiske. De prøvde ikke å fikse oss, gjøre oss glade igjen. Hos dem kunne vi bare være og få lov å kjenne på sorgen. De ga oss rom og turde å stå i dette sammen med oss, forteller Randi, som også trekker frem flere i familien, gode venner som møtte dem der de var og møtet med flotte mennesker i en sorggruppe. Sykehuspresten som ledet gruppen hadde en helt unik tilstedeværelse. I tillegg har en fantastisk fastlege, en psykolog og en gynekolog vært viktige støttespillere i det neste svangerskapet.

Livet og døden er tvillinger

Frustrasjonen over omgivelsenes hjelpesløshet og ønsket om å skape et rom for sorgen gjorde at Randi bestemte seg for å lage EPen Lights Out, som kom ut våren 2013. Professor i sosialmedisin, Per Fugelli, en ivrig samfunnsdebattant som har fått mye anerkjennelse for sine tanker rundt døden og livet, ble en viktig inspirator i Randis sorgprosess og platearbeid. På hennes nye plate bidrar han med å lese en av sine tekster til Randis musikk.

– Jeg har alltid vært en stor fan av Per, så da vi mistet barn, ble det naturlig å gripe etter hans bok Døden, skal vi danse? Det ble på en måte min bibel. Per sier at «Livet og døden er ikke ild og vann, men tvillinger som bør gå hånd i hånd gjennom tilværelsen». Disse ordene traff meg veldig, sier Randi, som er opptatt av at hvis man tør å være til stede i det som er vanskelig, så kan det som er vanskelig være med på å forsterke de gode sidene ved livet.

Ønsker å leve ærlig

Randi erfarer at tapet av sønnen har gjort henne mer bevisst på hvordan hun forvalter livet sitt.

– Jeg ønsker å leve ærlig, være et menneske som tør å stille spørsmål, som tør å være til stede. Hele mitt kunstneriske virke baserer seg på tilstedeværelse. Jeg ser at gjennom musikken kan jeg skape rom for også de vanskelige sidene av livet. Det er bare å gjøre det. Det koster til tider å være åpen og vi kan ikke endre samfunnet og menneskene rundt oss. Men vi velger selv hvordan vi forvalter våre egne livserfaringer. Dette prinsippet har blitt min måte å leve med denne opplevelsen på, forteller Randi. Hun beskriver prosessen med å lage Lights Out som svært meningsfull fordi hun ser at musikken bidrar til større åpenhet rundt et vanskelig tema.

– Vi lever i et samfunn preget av et lykkejag, der man oppmuntres til å komme seg fort videre, og der målet er å bli lykkelig igjen. Dette er lite i tråd med hvordan jeg opplever at livet er. Både livet og døden er en del av livet – vi må prøve å forholde oss til det. At et barn dør… det er så meningsløst og uforståelig. Du kan ikke akseptere det, samtidig som du må. Det er en del av sorgprosessen. I møtet med omgivelsene kan ingen presentere deg for noen løsning på smerten, det er ingen vei utenom, sier Randi.

Hun og mannen var fokusert på at de ikke skulle skynde seg gjennom sorgen, eller skynde seg å bli gravide igjen, slik mange tok seg friheten til å fortelle dem at de burde.

– Min kropp var ikke klar for en ny graviditet i det hele tatt, verken mentalt eller fysisk. Sorg kan gjøre at kroppen stopper, sorg kan være veldig fysisk og føre til full resignasjon. Jeg kjente et stort behov for å få lov til å være i den prosessen. Å miste et barn på den måten var et utrolig mørkt sted å være, jeg følte meg så nær døden selv. Men, paradoksalt nok har jeg blitt enda gladere i det å leve av å være så tett innpå døden, forteller Randi, som fant stor gjenkjennelse i Per Fugellis beskrivelser om at et møte med døden kan virke livsforsterkende.

Alt starter med ham

Snart begynner et nytt kapittel i Randis familiehistorie, men sønnen som hun og mannen mistet vil forbli en like viktig del av dem og livet som ligger foran dem.

– Vi bærer dette barnet med oss hele tiden. Jeg reagerer for eksempel veldig når noen kaller meg førstegangsfødende. Jeg protesterer mot dette. Jeg er annengangsfødende, og dette er vårt andre barn, noe jeg må presisere gang på gang. Christian og jeg har snakket mye om at den sønnen vi mistet, er en viktig del av dette barnet som skal komme. Alle de gode følelsene som han skapte i oss er det som har gitt oss mot til å gå videre og få et barn til. Denne fortellingen startet med ham og det kan ingen ta ifra ham. Det er viktig for oss å tenke på ham med positive tanker, at det også er noe godt knyttet til ham, ikke bare sorgen over at han døde. Noen ord fra sykehuspresten har blitt svært sentrale for Randi og Christian: Det handler om å innlemme han i deres livshistorie. Og det skal vi gjøre, avslutter hun.