Døden banker på døra

Av: Amalie Kongssund
Hør historien under Sorgpodden

Begynnelsen av februar

I dag sto jeg opp, og ventet på døden. Ikke noe spesielt med det, tenker du kanskje? For er det ikke det vi alle egentlig holder på med? Vi venter på døden, og i mellomtida forsøker vi å gjøre betydningsfulle ting med den tida vi har til rådighet. Vi spiser brødskive, drikker kaffe, går på jobb, ser på Netflix og peller nese når vi tror at ingen andre ser det. Også glemmer de fleste av oss at vi venter på døden, vi som tenker at den uansett er så mange år unna.

Likevel, på tross av at jeg har sett Netflix og drukket kaffe med mye melk og enda mer sukker, vi lever jo tross alt bare én gang, ringte altså døden på døra i forrige uke. Den som skulle være så langt unna. Ringeklokka hadde som vanlig gått tom for batteri, så det blir vel mer korrekt å si at døden måtte banke veldig hardt på døra et par ganger før jeg la merke til at han sto utenfor. Det er i sannhet ikke noen hyggelig person å treffe på, og jeg har ikke drukket kaffe siden. Dette var i forrige uke, og nå sitter jeg her og venter.

Jeg ser ned på magen min, den er ikke så stor som den skulle ha vært.

Men før jeg går videre, må det allerede her innrømmes at jeg beklagelig nok har begått en liten løgn. Dette med at døden skulle stå utenfor huset mitt og banke hardt på døra, er ikke helt korrekt. Altså, hadde den manifestert seg som en skikkelse, hadde han nok vært nødt til å banke flere ganger om jeg skulle ha hørt at han sto utenfor, men naturligvis er det ikke det jeg sikter til. Likevel er det slik det kjennes, som om jeg allerede har sluppet ham inn i huset mitt, og at han nå sitter i den slitte godstolen i stua. Det er en Poäng lenestol fra IKEA forresten, en sånn man kan vippe i.

Jeg har alltid sett for meg døden som en tynn og hengslete mann, litt som mannen med ljåen, men heller iført noe mer folkelig enn fotsid kjole, hettegenser kanskje? Men på tross av lav BMI hos dødsskikkelsen, ville trolig lenestolen ha deiset i gulvet idet han satte seg, for den er overmoden for dynga.

Vel, nok avsporinger. Selv om jeg fornemmer døden sittende i godstolen, er den altså tom.

Og om døden faktisk banket på for å si at nå kommer han snart, så skjedde det ikke først her hjemme, men på et behandlingsrom på Rikshospitalet.

Jeg ligger på en papirkledt benk, det er hverken behagelig eller ubehagelig å ligge der, om vi snakker om ren fysisk komfort, men ellers er det en pine. Ultralydgeléen er god og varm når den smøres på, og legen setter proben mot magen min.

Det er en ny lege i dag. Vi har truffet mange forskjellige siden ultralyden i uke 18. Det er syv uker siden nå. Syv uker siden vi fikk vite at «noe» er galt. Dette mystiske og skremmende «noe» som ingen kan gi oss en helt sikker forklaring på, men som definitivt ikke er godt nytt. Likevel håper vi. Vi håper før hver eneste kontroll at det er i dag vi skal få gode nyheter, at legen skal si «jo da, det er klart dette går fint, det er klart at jenta deres skal overleve».

Og forrige gang var det faktisk litt gode nyheter. Trodde vi, da. I ettertid har jeg lest gjennom journalen min, og det er sant at det slettes ikke var gode nyheter, det var en hel haug som var direkte dårlig nytt og én liten ting som kunne være bra.

Men alt dette som ikke var bra, ville tydeligvis ikke feste seg i hukommelsen, for da vi fikk se vekstkurven hennes på datamaskinen, tenkte vi først og fremst på at det hadde vært litt vekst.

Jeg tenkte ikke på at streken hennes var milevis unna normalområdet, og at kurven faktisk ikke var en ordentlig kurve, men en rett strek som kun med en mors godvilje kunne tolkes å gå i riktig retning. For kun med dette tynne halmstrået av håp, kunne vi unngå å slippe døden inn i stua. Så jeg grep tak og holdt fast.

Nå som jeg vet hvordan det hele gikk, er jeg glad for at legen sa at det hadde vært litt vekst. Etter uendelige mange kontroller med kun vage og heller negative tilbakemeldinger, trengte jeg litt håp, et lite halmstrå å gripe tak i.

Jeg har klamret meg fast, knuget halmstrået så hardt i hånden at knokene ble hvite og hånda så klam og svett at halmstrået nesten gikk i oppløsning. Da måtte jeg holde det litt mer forsiktig, for det var allerede blitt ganske skadet.

Nå har jeg det med meg inn på behandlingsrommet til denne nye legen. Hun sier ikke så mye som den forrige, men gjør akkurat det samme. Hun forsøker å finne den lille lommen med fostervann som den andre legen fant da vi hadde kontroll sist. Det er bare noen dager siden, så den burde være der. Hvorfor finner hun den ikke? Kanskje hun ikke er like god til å finne sånne små, fine fostervannslommer, for jeg er helt sikker på at den er der et sted.

Vi hører hjertelyden til datteren vår, og ser legen måle blodstrømmen inne i hjernen til babyen. Jeg har sett det mange ganger før, og lyden gjør meg litt stressa. Grafer kommer opp på skjermen, og jeg ser at de fortsatt har sånne hakk som legene har sagt at ikke skal være der. Men den fostervannslommen, den må fortsatt være der et sted.

«Hun hadde vokst litt forrige gang», sier jeg og forsøker å være positiv.

Denne legen er mye mer stille enn de andre. Hun viser meg babyens hjerte, det kjenner jeg igjen, de har målt blodstrømmen der hver gang også, så ingenting unormalt ved det. Legen sier at det er væske rundt hjertet. Rundt hjertet? Det har da alltid sett fint ut før? Det er ikke en slik lomme med vann jeg synes hun burde finne.

Og så sier hun at det ikke er bra, dette med væske rundt hjertet. Hun avslutter undersøkelsen. Jeg synes det har gått litt vel raskt. Jeg er vant til å ligge på denne benken i nærmere en halv time hver gang. Hvorfor kunne ikke legen si meg om babyen kanskje hadde vokst bittelitt mer, eller funnet den fostervannslommen? Jeg kjenner at jeg ikke stoler helt på henne, og vil ha tilbake legen fra forrige uke. Det var her jeg først fikk vite at han var en uunngåelig del av livet vårt nå – døden.

***

Det snør ikke ute. Det er begynnelsen av februar, og ikke så mye som et tynt lite snølag. Jeg som elsker snø. Det er ikke egentlig veldig kaldt heller, og alt er feil.

Jeg skulle ha bladd i alle strikkebøkene mine, planlagt små, rosa plagg. Sånne søte kjoler som det er koselig å strikke, men som viser seg å være helt ubrukelige fordi de bare krøller seg opp bak ryggen til babyen. Men jeg ville strikke dem likevel. Nå sitter jeg i stedet apatisk i sofaen, glor ut av vinduet hele dagen og strikker et lite teppe. Det er alt hun vil trenge.

Det er februar, ingen snø, og i lenestolen er jeg overbevist om at han sitter og venter sammen med meg, døden i hettegenseren. Jeg kan ikke se ham, men jeg vet at han er der, og jeg er ikke redd. Det er ikke lenge igjen og det er ingenting jeg kan gjøre, men tida går så uendelig seint. Ikke er det hyggelig å gå tur når det er februar og snøfritt heller, så for å få tankene over på andre ting, bestemmer jeg meg for å dra til svømmehallen. Flyte frem og tilbake i vannet, forsøke å få den vektløse tilstanden til å lette sinnet.

Å erkjenne en sannhet man helst ikke vil akseptere, kan vise seg å ta lang tid. Skjønt jeg så det første blaffet av den undervektige dødsskikkelsen inne på Rikshospitalet for en ukes tid siden, og nå synes å fornemme at han sitter inne i stua mi, er det som om det ikke er sant. Alt er blitt en vond drøm som jeg fortsatt tror det skal være mulig å våkne opp fra. Inntil man da plutselig innser at det aldri vil skje, og selv om jeg har fått beskjed om utfallet, har den siste erkjennelsen av tingenes tilstand latt vente på seg. Og ikke hadde jeg trodd at den ville komme på min reise til svømmehallen.

Slik har vi nå kommet til arnestedet for en hendelse i mitt liv, som jeg ikke er videre stolt av, men som jeg likevel – situasjonen tatt i betraktning – har valgt å tilgi meg selv for, også fordi jeg både tror og håper at ingen av de involverte har fått varig mén.

***

Jeg venter på bussen. Det verker i korsryggen, men jeg kjente at hun sparket litt i går kveld, så jeg er ikke bekymret for noen videre dramatisk utvikling. Hjertet hennes banker der inne fortsatt, det kjenner jeg på meg. Bussen kommer. Jeg pleier egentlig å gå på forrest, men det er vinter, og sjåføren ser vel ingen grunn til å åpne noe mer enn den ene døra hvor en dame er på vei ut med barnevogn. Det er ingen andre enn meg som skal på bussen.

Faen heller, som jeg misliker mødre som har barnevogner med levende babyer oppi, akkurat nå, og inne på bussen er det to barnevogner til. Hun som skal av, har en sånn barnevogn med fire store hjul, og det er ikke mer enn tretti centimeter fra bussen og ned til fortauet. Den vogna burde helt fint kunne manøvreres ut av bussen uten forsterkninger, men som utgjort er, spør hun meg, den eneste som skal på bussen, om å hjelpe henne.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere og vurderer å løpe mot bussens bakre dør og heller smette inn der. Jeg stivner helt og går hverken på eller av bussen. Hun ser innstendig på meg en gang til, og jeg ser ingen annen utvei enn å hjelpe henne med å løfte vogna ut.

Midt i løftet kommer alt som tynget over meg. Her er hun på vei ut av bussen med babyen sin, som hun, den heldige dama, har fått bringe levende til verden. Aner hun egentlig hvor heldig hun er? Det irriterer meg at hun ikke bare kunne trillet ut selv, jeg er sikker på at jeg skulle ha fått det til. Og her står jeg bøyd forover og må hjelpe henne ut av bussen med vogna. Det er for pokker ikke jeg som skal hjelpe noen med en barnevogn akkurat nå, vel?

Men det vet jo ikke hun noe om, arme kvinne. Hvorfor sa jeg ikke bare at jeg er gravid og ikke kan bøye meg ned? Det er jo en helt legitim unnskyldning. Men her står jeg midt i løftet og skjønner ikke egentlig at det er jeg som holder hele barnevogna akkurat nå.

Jeg orker ikke mer. Jeg har vært så tapper. Jeg har klart å gå ut av huset så alle kan se meg, uten å se smerten jeg bærer. Jeg har til og med overbevist meg selv om at jeg ikke er redd for døden. Kanskje det faktisk er sant, eller så er jeg passe innbilsk.

Jeg ville jo bare dra til svømmehallen for å glemme alt sammen, flyte rundt i vannet og ikke tenke på at magen snart er helt tom for fostervann, at alt den dumme kroppen min har å gi, er kjærlighet. Og akkurat nå er det ikke nok, det er ikke nok i det hele tatt. For man trenger oksygen og næring også, og ingen av de tingene klarer jeg å gi barnet mitt.

Jeg har prøvd mitt aller beste, men det skal visst gå til helvetet hver gang. Og det er slettes ikke lett å glemme alt sammen når en dame med barnevogn vil at jeg skal hjelpe henne. Som om hun som har en levende baby å trille på, er i noen nød. Og avstanden fra bussen og ned til bakken er faktisk veldig kort.

Det blir for mye. Så derfor slipper jeg, og bom så faller forhjulene ned i bakken. Damen med barnevogna hyler og alle inne på bussen ser på meg. Jeg angrer øyeblikkelig, men hører ingen lyd fra babyen så jeg håper at den fortsatt sover og har det bra. Nå er forhjulene nede på bakken, kan hun ikke bare trille ut da? Jeg blir straks lettet, og tenker at snart er dette over. Smette inn på bussen, sette meg helt bakerst langt vekk fra alle som glor, og så til svømmehallen.

Men nei, damen har løftet forhjulene opp igjen. Og spør nok en gang om jeg kan hjelpe henne. Hva i alle dager? Skjønner hun ikke at jeg er i ferd med å bli splitter pine gæren, lukka avdeling neste, liksom? Sånn føles det ut, i hvert fall.

Skal jeg bare si det som det er? Unnskyld meg, men jeg er gravid, ja, jeg veit at magen er liten, men fostervannet er borte og babyen vokser ikke som hun skal. Nå går jeg og venter på at hjertet hennes skal stoppe å slå sånn at jeg kan føde henne, ja altså etter at hun har dødd, og så skal jeg begrave henne og gå tilbake til det vanlige drittlivet mitt, hvor det eneste jeg ønsker er å ha et rosa, levende, lite nurk i armene som trenger meg.

Som trenger at jeg er mamma og mater, bytter bleie, bysser og synger vuggesanger, som trenger all den kjærligheten jeg har inni meg. Den som jeg har venta hele mitt liv på å gi et lite barn som er mitt eget. Det drittlivet hvor alt jeg snart har, er en fjern drøm, den om Frøya og oss. Den som aldri skal bli virkelig, fordi hun skal dø. Dø og begraves og ikke noe barseltreff her i gården, nei.

Har du sett inn vinduet til stua mi, eller? Jeg veit det høres rart ut, men det sitter en høy, tynn og hengslete fyr i godstolen. Nei, ikke han høye, tynne og litt hengslete som jeg bor sammen med til vanlig. En som er tynnere og mer hengslete, mannen med ljåen, ja, bare uten ljå og fotsid kjole. Han har modernisert seg litt med jeans og svart hettegenser, iPhone har han også. Døden altså. Han sitter bare og venter på at hjertet skal slutte å slå, at babyen min skal dø, inne i magen min.

Og nå er jeg på vei til svømmehallen for å flyte rundt i vannet og forsøke å glemme alt sammen, dersom noe sånt i det hele tatt er mulig, men akkurat det er spesielt vanskelig å få til når sånne digre barnevogner må dukke opp i hver krik og krok. Så nei, jeg kan dessverre ikke hjelpe deg ut med barnevogn akkurat i dag, og beklager at jeg kom til å miste den.

Jeg sier ingenting. Men jeg er tilbake i virkeligheten. Jeg løfter vogna ut, fy søren så tunge noen av de vognene er, også smetter jeg inn på bussen. Jeg kjenner alles blikk brenne i nakken mens jeg beveger meg til bakerste sete i en viss fart og sender opp en stille bønn om at bussturen skal gå fort.

Svømmehallen er heldigvis nesten tom. I garderoben tar jeg av meg klærne og ser ned på magen min. Den er virkelig ikke så stor, men kanskje man kan se det likevel når jeg bare har badetøyet på? At det er en baby der inne. Hvis noen ser det nå, vil de ikke tenke på hvor mye fostervann som er der inne, eller at babyen snart skal dø. Bare magen og jeg synes – som en hvilken som helst annen gravid kvinne.

Jeg går uti bassenget, flyter bortover på ryggen og magen stikker så vidt over vannskorpa. Her er det nok vann.

Slutten av februar

I dag sto jeg opp, men nå venter jeg ikke lenger. Jeg roser meg selv for å ha stått opp, for det er vanskeligere enn før. Nede på kjøkkenet lager jeg en stor kopp med kaffe, mye melk og enda mer sukker. I stua virker det tomt. Jeg ser opp på peishylla, på kortet med avtrykkene av de små hendene. Frøyas hender. Datteren vår.

Ute er det begynt å snø. Det er hvitt på bakken. Ny snø legger seg på gammel snø, men jeg ser sporene hans hele tiden. Sporene etter ham som banket på og gikk igjen, men som aldri helt vil forsvinne.
 

FRØYA

Frøya ble født død 15. februar 2017, i svangerskapsuke 27 på grunn av morkakesvikt. Hun var Amalie og Haakons første barn.

 

 

i

Les også historiene:

Arven etter Alma / I ruinene av ditt liv forsøker vi å gå videre / Idas historie / Saman / 17 minutter / Døden banker på døra / Et barnebarn på lånt tid / Kjære Samuel - Om å miste en lillebror