Et klasseskille i døden?

Tekst: Kristiane M. Hansson, opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.2014

Jeg har den største sympati for familiene som har ventet og venter i det uvisse om hva som har skjedd deres kjære i Algerie, for de løslatte gislene, de savnede. For alle som ble rammet av 22-juli-terroren. Jeg unner dem all den sympati og støtte de får, både fra sine nærmeste og det offisielle Norge. Men jeg skulle ønske at omsorgen og det offentliges engasjementet omfattet så mange flere.

Også kriser som er mindre spektakulære har ofre og pårørende.

Slik åpnet Fosse debattinnlegget ”Ikke like i døden”, som stod på trykk i Aftenposten i januar 2013. Bakteppet var den enorme offentlige oppmerksomheten som fulgte av 22. juli terroren og gisselaksjonen på Statoils gassanlegg i In Amenas. Hele Norge sørget sammen med de etterlatte, og media, kongehus og politikerne strømmet til for å vise sin støtte til de som var rammet. Journalistens hovedpoeng var at sterke maktaktører i samfunnet, som media og politikerne, er med på å ”definere” noen typer dødsfall som viktigere enn andre, og at noen typer kriserammede løftes frem i større grad enn andre, med de konsekvensene dette kan ha.

– Jeg unner selvfølgelig de berørte av disse forferdelige hendelsene all den sympati og støtte de får, men vi må huske på at også kriser som er mindre spektakulære har sine ofre og pårørende, sier hun engasjert og minner om de mange tusen etterlatte etter for eksempel trafikkulykker og selvmord. I debattinnlegget problematiserer hun saken på følgende måte:

At Statoil med Helge Lund sorgtynget og bunnsolid i front, tar vare på sine ansatte og deres familier, er naturlig og nødvendig. Men er statsministerens engasjement like naturlig? Enn dronningens og kronprinsens besøk til pårørendesenteret i Bergen? Engasjerer de seg fordi det var norske interesser i utlandet og en mektig kommersiell aktør som ble rammet? Eller var det med ektefølt medfølelse for enkeltindividene, ofrene og deres familier, politikere og kongefamilien engasjerte seg?

Hvis det var det siste, håper jeg at kongefamilien tar seg et omsorgsbesøk til Nord-Odal og besøker pappaen som mistet kone og to barn i en brann forrige helg. Eller er det ikke nok dersom «bare» tre dør?

Stort engasjement

Responsen på debattinnlegget lot ikke vente på seg.

– Jeg har aldri opplevd en slik respons på noe jeg har skrevet, forteller Fosse, som har jobbet som journalist og frilanser siden hun var 17 år gammel. Det enorme trykket av tilbakemeldinger kom fra mennesker med ulike tapshistorier, men også fra mediebransjen selv og andre samfunnsaktører. Henvendelsene var mange, både på sosiale medier, på mail, smser og til og med håndskrevne brev.

– Det var ganske overveldende, men jeg tror det er et bilde på at dette er noe mange opplever som urettferdig og unyansert, forteller hun.

Media setter dagsorden

Hvilke krefter styrer hva som vies oppmerksomhet i det offentlige rom?

– Jeg er ikke i tvil om at mediene setter dagsorden for hva vi skal rette oppmerksomheten vår mot. Media driver kongehuset og politikerne til å respondere på visse hendelser, sier hun. De står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.

– Det media er mest opptatt av er det uventede og det spektakulære blant annet fordi det er det som selger. Selvfølgelig må det offentlige Norge reagere på nasjonale traumer som 22. juli eller nordmenn som dør mens de er ute på oppdrag for landet sitt, men hvis de reagerer og handler etter hvordan pressen vil at de skal reagere, så blir det veldig feil. Vi vet også at det er ganske tilfeldig hva som blir slått opp. Det handler om tilgang på stoff, om vi får pårørende til å stille og så videre, forklarer hun og kaster en brannfakkel:

– Vi ser tendenser til at media er orientert mot den ressurssterke hvite middelklassen. For eksempel forsvinner det hvert år mange barn og unge i Oslo, men omfanget av oppmerksomhet og innsats knyttet til disse sakene spriker veldig. Den mye omtalte Sigrid Giskehagen Schjetne-saken er et godt eksempel på dette, sier hun.

Godkjentstempel på sorg

Fosse mener at hvordan vi omtaler og presenterer sorg og kriser kan ha konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå.

– Ved at det offentlige Norge sørger sammen med deg, får du et ”godkjentstempel” på sorgen din, en slags anerkjennelse for den vanskelige situasjonen du står i. Dette kan legge føringer for hvordan ulike typer kriserammede blir fulgt opp og møtt av arbeidsgivere, helsevesen, men også av det sosiale nettverket rundt, forklarer hun og gir et eksempel fra arbeidslivet.

– Hadde jeg vært arbeidsgiver, tror jeg kanskje jeg ville vært mer tolerant for en medarbeiders eventuelle fravær og mangel på leveringsevne, hvis vedkommende hadde mistet noen i en mye omtalt katastrofe enn hvis vedkommende hadde blitt enke etter kreftsykdom, sier hun. For eksempel blir man, gjennom medieomtale, stadig minnet på at medarbeideren har mistet noen. I tillegg kan den kollektive anerkjennelsen forsterke toleransen. Fosse trekker også frem ressursfordeling som en konsekvens.

– Vi har bare én gitt størrelse på hjelpeapparatet vårt. Hvis noen grupper blir bevilget 80 prosent av tilgjengelige psykososiale ressurser, så blir det mindre igjen til resten.

Det viktigste tror Fosse imidlertid er å gi anerkjennelse.

– Jeg tror mye av de sterke følelsene knyttet til denne tematikken handler om det å ikke bli sett, og hva det gjør med deg. Mitt inntrykk etter samtaler med fagfolk er at noe av det viktigste for mange etterlatte er at noen ser deg og at de tar seg tiden til å gjøre dette. Om det er helseapparatet, venner, eller andre er nødvendigvis ikke det viktigste. Det viktige er ikke måten folk dør på, men at de dør, og hva det gjør med livet som skal leves videre for de som sitter igjen, understreker hun.

Etterlyser økt bevissthet

Journalisten etterlyser en mer bevisst holdning både hos media og samfunnsautoriteter til hva man faktisk omtaler og hvordan det gjøres.

– Jeg tenker det er sunt med en debatt rundt hvordan vi skal håndtere dette. Store, dramatiske hendelser får vi nok aldri dempet ned i media. Men vi rundt kan forandre oss. Stadige påminnelser om at det også er andre grupper som sliter med sorg og smerte gjennom kronikker, innsiktsreportasjer om sorg og formidlingsarbeid som det LUB bedriver, er gode måter å nå ut på, sier Fosse. Hun understreker at det aller viktigste kanskje er å oppfordre til en økt generell medfølelse i samfunnet med alle som lider tap.

– Hvis jeg hadde vært Kongen eller Statsministerens rådgiver og de ble spurt om å kommentere en tragisk hendelse i media, hadde jeg for eksempel rådet dem til å si: Vi føler med alle som mister sine kjære brått og uventet, også disse som er rammet i denne katastrofen. Slik kan det offentlige Norge vise medfølelse og empati uten å fremheve en type pårørende fremfor andre. Jeg vil råde dem til økt bevissthet på hva de reagerer på og hva de ikke reagerer på.

Råder til åpenhet

– Den offentlige anerkjennelsen kan åpne opp for støtte og toleranse, men du kan også gjøre mye selv ved å være åpen om en vanskelig livssituasjon. Du trenger ikke stå på torget og rope det ut, eller gå til avisen med sorgen din, men å våge å dele med de som det føles naturlig med i ditt sosiale nettverk, det tror jeg er lurt, sier Fosse, som selv har en erfaring der familien valgte å legge lokk på en vanskelig familiær hendelse, noe de angret sterkt på i ettertid.

– Dette var en feil vi selv gjorde, og jeg vil ikke anbefale andre å håndtere en krisesituasjon på denne måten. Åpner man ikke opp for at mennesker rundt deg kan få ta del i sorgen din, er det mye vanskeligere å få støtte fra dem, avslutter Fosse.

Kunne du tenke deg å lese hva andre mener om dette temaet? Selve artikkelen og nettdebatten finner du på www.aftenposten.no.