Fødselsdepresjon og sorg: – Ta barselsorg på alvor!

Tekst: Trine Giving Kalstad - opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.19

Pia og Stian har fått sitt tredje barn. Nola har rukket å bli ett år gammel. Hun ble født drøyt ett år etter at Even døde i mors mage i uke 21, 20. februar 2017. De er blant dem som etter ordinær ultralyd i uke 18, måtte ta valget om å avslutte svangerskapet eller gå svangerskapet ut. Vel vitende om at lille Even kunne dø når som helst grunnet alvorlig misdannelse. De var aldri i tvil. For både hans og deres skyld var det riktig å avbryte svangerskapet. Men sorgen har vært tung å bære.

– Vi har ikke mange minner, men mange knuste drømmer, sier mor.

Lillesøster Nola er høyt og lavt, og liker bedre å være våken om natta enn på dagen.

– Vi er egentlig ganske utslitte, mangel på søvn er krevende. Og så kjenner jeg at sorgen over Even til tider er utmattende, den gjør meg så trist. Men denne gangen slipper jeg alle mørketankene, sier Pia.

Hun sikter til at hun for fem år siden fikk fødselsdepresjon da storebror Vetle ble født. Da var hun sterkt preget av et tungsinn som gjorde henne følelsesmessig helt flat. Hun ble trøtt og tiltaksløs, trakk seg unna sosiale sammenhenger, hadde dårlig appetitt og kjente lite livsglede. Selv om symptomene kan være ganske like, opplever hun like fullt at det er stor forskjell på å slite med fødselsdepresjon og det å være i dyp sorg som barselkvinne.

– Med en fødselsdepresjon kjente jeg på en total likegyldighet. Jeg manglet de gode følelsene for barnet og slet med skyld og skam over at jeg ikke alltid klarte å glede meg over han. Selv om morskjærligheten og morsfølelsen var til stede, var jeg fullstendig utmattet mentalt og fysisk. Vetle kunne ligge og skrike og jeg orket ikke å ta stilling til det. Kan han ikke bare holde opp, husker jeg at jeg tenkte. Nå når Nola skriker, kan jeg i et kort øyeblikk kjenne på de samme følelsene, men jeg bryr meg og prøver å finne ut hva som er galt og hva jeg kan gjøre med det. Nå kjenner jeg jo på takknemlighet for jenta mi!

Ikke uvanlig å bli nedstemt

Det å få barn er en stor endring i livet, og for mange oppleves denne overgangsfasen som ganske krevende. Omtrent én av ti kvinner utvikler hvert år depressive symptomer i forbindelse med graviditet eller etter fødsel. Fødselsdepresjon er ikke en selvstendig diagnose, men beskriver at man som gravid eller barselkvinne har depressive plager eller en klinisk depresjon (helsesnorge.no).

– Det er ikke uvanlig å bli nedstemt under en graviditet, ved fødsel eller i barselperioden. Men når engstelse tar overhånd, den daglige fungering reduseres og mor ikke klarer å se noe glede eller lyspunkt, da kan hun få en depressiv tilstand, forklarer Lena Engelsen, generalsekretær i Landsforeningen 1001 dager. De jobber for et tilpasset og fullverdig tilbud til mennesker som rammes av problemer knyttet til mental helse under graviditet og etter fødsel. Selv om retningslinjene for fødselsomsorgen er flotte, så erfarer Landsforeningen 1001 dager stor mangel på kompetanse om fødselsdepresjon.

– Fødselsdepresjon må bli tidlig identifisert slik at mor kan få riktig behandling. Dette fordrer psykologisk kompetanse hos helsepersonell som både har tid til å lytte og kunnskap om håndtering av psykiske helseproblemer i de 1001 dagene (frem til barnet er 2 år) som fødselsdepresjon kan forekomme, forklarer Engelsen som også møter mye sorg i sitt arbeid.

– Vi ser at sorg ofte er en del av bildet og det er viktig at vi setter ord på alle disse ulike følelsene.

To ulike tilstander

Helsestasjoner er i dag opptatt av å fange fødselsdepresjon tidligst mulig for å følge opp med tiltak. Det er imidlertid viktig å skille fødselsdepresjon fra sorg for å kunne gi tilpasset og god hjelp. Sorg, i motsetning til depresjon, kjennetegnes av et helt spekter av følelser, at det gjerne er variasjoner og der kontraster som glede og lykke kan eksistere samtidig med dypt savn og lengsel.

– Sorg er mer konkret, du vet hvorfor du sørger. For meg har sorg en hensikt. Det er slik dyp kjærlighet ser ut når den du elsker ikke er her mer, sier Pia som opplever at sorgens mange ulike konsekvenser for barseltiden ikke tas ordentlig på alvor.

– Det er ikke slik at jeg ikke kan glede meg lenger, men denne gleden overskygges tidvis av tristhet og utmattelse. Og dette vedvarer over tid.

Pia oppfordrer til at helsepsykepleiere og andre som møter barselkvinner som har mistet barn, våger å snakke om den komplekse sorgen og om hvor vanskelig det kan være å engasjere seg fullt ut i sitt nye barn. Hun frykter at en del helsepersonell for raskt tenker fødselsdepresjon når mor sliter med disse følelsene.

– Mange av oss som har mistet barn, er litt forbeholdne. Vi strikker et hentesett og tenker at dette er fint på babyen samtidig som det er fint i en liten barnekiste. Vi er forberedt på å skulle planlegge begravelse istedenfor dåp, sier Pia som understreker at hun er glad for at fødselsdepresjon har fått større oppmerksomhet. Symptomene kan være de samme ved sorg, det er derfor viktig å vite noe om utgangspunktet for de vonde og vanskelige følelsene. Først da opplever du deg sett og forstått.

«Dette er feil baby»

 – Når samtalen stadig vekk skal dreies mot det nye barnet enten det er under graviditeten eller i barseltiden, sier man samtidig at det ikke er rom for å snakke om sorgen over det man går glipp av. Det er et tydelig signal på at dette burde du nå være ferdig med. Jeg sitter da igjen med mange forbudte følelser som jeg ikke får satt ord på eller luftet, og opplever at dette går utover relasjonen til babyen min, sier Pia. Hennes verste tanke har vært «dette er feil baby».

– Det gjør kjempevondt når denne tanken stikker innom. Da føler jeg meg som en dårlig mor. Det hadde hjulpet om noen kunne bekrefte at dette er vanlige tanker for etterlatte mødre. Jeg tror at hadde jeg fått mer plass til å snakke om sorgen, hadde jeg også kunne frigjort mer plass og energi til forventing og glede. Sorg kan ikke og skal ikke behandles bort, det må gis oppmerksomhet, tid og tas på alvor, sier Pia. Hun råder helsesykepleiere til å ha mer tålmodighet med gravide og barselkvinner som har mistet barn.

Også Engelsen i Landsforeningen 1001 dager understreker behovet for at helsepersonell tar gravide eller barselkvinner med psykiske helseproblemer på alvor.

– De fleste trenger bare litt ekstra oppmerksomhet til å bearbeide og snakke ut om det de strever med. Vi må ha et helsepersonell som tør å stå sammen med kvinnen i de vonde og vanskelige tingene, dette kan forebygge utviklingen av alvorlig fødselsdepresjon, sier hun og støtter oppunder Pias budskap om viktigheten av å anerkjenne «barselsorg».

– Jeg opplever at en del er så redde for at nybakte mødre skal gli inn i en depresjon dersom de snakker om sorgen over barnet som døde. Men det er ikke farlig å snakke om det, snarere tvert imot. Økt åpenhet og anerkjennelse av «barselsorg» vil være forebyggende, avslutter Pia. 

Se også:

Oppfølging på helsestasjonen av neste barn