Fotografier i sorgens landskap

Boken «Sorg Håp og en liten bregne» har sprunget ut av Lillians egne opplevelser, der sorgen over å miste et barn var utløsende, fordi den var så sterk at den ikke lot seg overstyre, selv om omgivelsen ofte krevde nettopp dette.

– Jeg fikk et sterkt ønske om å bryte med fordommer rundt sorg og gi sørgende et pusterom og fristed i form av befriende gjenkjennelse. Og et ønske om å formidle direkte, med egne evner, sier hun.

Da Lillian mistet sønnen Julian sent i svangerskapet, ble hun møtt av et helsevesen som ikke evnet å forstå behovene hennes eller være til hjelp for henne, verken underveis eller senere, da det ble klart at hun ikke kunne få flere barn. Redningen ble en sorggruppe for foreldre som hadde mistet barn i svangerskapet eller ved fødselen.

Lov å være sint!

– Sorggruppa var starten på alt, det var avgjørende. Sorggruppa var trygg jord i et minefelt. Her kunne vi le. Her kunne vi gråte. Snørr, tårer og smil. Etter hvert begynte jeg å lure på hva det er som er så bra med disse gruppene. Hva det gjorde med meg og med de andre på gruppa, og hvor likt vi alle oppfattet nettopp det på tross av at vi alle hadde veldig forskjellig personlighet.

– Det å møte likesinnede er helende i seg selv! Vi hadde så mye til felles, alt som var viktig på den tiden, alt vi opplevde i hverdagen. Jeg forsto meg selv bedre i møte med dem og jeg vet at vi kjente det sånn alle sammen.

– Det var befriende å få være seg selv. Også sint, aggressiv og hatefull! Vi visste at det var riktig, vi skulle få lov å være sinte og støttet hverandre på det. Vi ville ikke sitte og smile påtatt, ta oss sammen, tenke positivt og spise kake. Rett og slett fordi livet er for verdifullt for det. Vi ville få det bra igjen, men på vår egen måte. I vårt eget tempo.

Dønn ærlig

Det ble mye mørke bilder fra denne tiden.

– Bildene kom av seg selv da jeg åpnet fullstendig opp for sorgen, i all dens brutalitet. Det som kom var dønn ærlig. Det var grusomt, grotesk, skummelt, ondskapsfullt, bittert og hatefullt. Og jeg kjente på det og skjøv det ikke vekk. Jeg var i det, i følelsen , forteller Lillian. Da alt dette fikk komme ut, utilslørt, begynte også de lyse bildene å komme innimellom og det ble flere og flere av dem.

Bildene fra denne tiden er med i «Sorg Håp og en liten bregne», som er finansiert av ExtraStiftelsen og utgis av Landsforeningen uventet barnedød. Boken illustrerer Lillians sorgprosess, hennes personlige opplevelse av sorgen slik den gjenspeiles med stemningsfulle, mystiske og ofte brutale bilder hentet fra hennes egen tolkning av omgivelsene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Går inn i kjernen av sorgen

Bildene taler for seg selv. Samtidig ønsker Lillian å formidle sitt syn på sorg, understøttet og inspirert av samtaler med psykologen Inge Gjeilo, i en kort lyrisk tekst som en rød tråd gjennom boken.

– Sorg er individuell, men den er også kollektiv! Det er noe grunnleggende menneskelig ved sorghåndtering. Noe vi alle er like på, noe vi alle trenger, rett og slett fordi vi er mennesker, sier Lillian.

– Sorg er en naturlig prosess. Du må følge kroppens eget tempo, gå helt inn i kjernen av sorgen, kjernen i smerten. Du må følge dens rytme og samarbeide. Ikke stritte imot, men kjenne på sorgen med all den tyngde den gir. Det i seg selv helbreder, og slik vil den slippe når den er klar.

– Dette må ikke forveksles med å grave seg ned i sorgen, som skjer gjennom tankefokus og grubling og kontroll. Dette handler om hjerte og følelser!

– Dessuten vil jeg til livs forestillingen om ”positiv tenkning” som man hele tiden møter blant omgivelsene. Dette opplever jeg som ødeleggende og sorgforlengende! Typiske uttalelser er: ”Nå må du tenke på noe annet”, ”Ta deg sammen” og ”Bak skyene er himmelen alltid blå”. Dette er en påtatt positiv tenkning. Dette er en direkte avvisning av sorgen, sier Lillian.

Å anerkjenne sorgens styrke

– For første gang i livet mitt hadde jeg en følelse som var så intens at jeg ikke klarte å overstyre den. Jeg fulgte kroppens signaler og jeg fikk igjen for det. Etter to år opplevde jeg at jeg hadde et bra liv, til tross for barnet jeg mistet, det faktum at jeg ikke kunne få flere barn igjen og en skilsmisse som fulgte i etterkant, forteller Lillian.

«Sorg Håp og en liten bregne» illustrer Lillians personlige sorgprosess i to deler; fra den mørke, dystre sorgen til det lyse og lette håpet. Boken har ingen tydelig for- og bakside, og skal kunne åpnes og leses fra begge sider, avhengig av hvor leseren kjenner seg mest hjemme. I midten av boken er en abstrakt sommerfugl, som binder delene sammen: Sorgen og håpet.

Sorg-sommerfuglen sier noe om at i det dystre, mørke finnes noe lett og levende som springer fram fra forståelse og aksept av det mørke.

Tekst: Line Schrader og Lillian Andersen Foto: Lillian Andersen, fotograflillian.no

Se flere bilder her.

Kjøp boken her.

Les også reportasje i Vårt Land: Sjelen speiler seg i vannet  (PDF, 584KB)(publisert med tillatelse fra Vårt Land)