Tekst og foto: Line Schrader. Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 3.12


– Det er viktig å være åpen om døden, sier Mona Følstad, som led under fortielse og mangel på anerkjennelse da hun mistet sitt førstefødte barn i dødfødsel for 35 år siden.

Åtte år gammel opplevde Mona et tap som satte dype spor og ble avgjørende for hennes livssyn. Lillebroren døde helt plutselig, bare 10 måneder gammel. Sannsynligvis var det krybbedød.

– Det var et helvete. Jeg tror det var da jeg begynte å ta avstand fra kristendommen, forteller Mona.
Ingen forklarte henne hva som skjedde. Hun fikk ikke være med på noe, men snek seg til å titte gjennom vinduet da kisten ble båret ut. På begravelsesdagen måtte Mona gå på skolen.

– Læreren min var den eneste som snakket med meg. Det var hun som fortalte hva som skjedde når man døde. Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg, sier Mona.

Se også: Presten som mistet to barn og troen på Gud

Broren døde i påsken, og i de påfølgende årene skjedde det flere dødsfall i Monas familie.
– Dødsfallene skjedde bestandig rundt påsketider. Påsken ble for meg knyttet til død, sier Mona. Familien hennes var ikke spesielt religiøse, men de var medlem i statskirken og fulgte de kristne tradisjonene. Mona gikk på søndagsskole, sang i pikekor i kirken og deltok på kristne leire. Men hele tiden var det noe hun ikke fikk til å stemme med kristendommen. Som 14-åring begynte hun å forberede seg til kristen konfirmasjon. Bestevenninnen hennes var datter til biskop Aarflot, og Mona var ofte i dette hjemmet.

– Jeg prøvde å finne ut hva kristendommen var for noe, men det ble ikke riktig for meg. Jeg snakket med Aarflot. Han sa at det ville bli helt feil om jeg konfirmerte meg, for jeg hadde et klart ikke-religiøst livssyn.
Mona ble den første borgerlige konfirmanten fra Kolbotn.

Fikk ikke lov til å sørge over datteren

For 35 år siden opplevde Mona igjen et dødsfall som endret livet hennes. Hun skulle bli mor for første gang og ventet tvillinger. Kun den siste av de to jentene kom levende ut i den dramatiske fødselen seks uker før termin. Mona hadde fått framskreden fosterforgiftning, og det var ikke langt unna at både hun og begge barna døde.

Monas ønske om å se sin døde datter ble bryskt avfeid av overjordmor. Det ville ikke være godt for noen, barnet ”var ikke noe vakkert syn”, sa hun. Mona måtte bare glemme dette barnet. Sykehuset skulle ta seg av alt.

– Jeg fikk ikke lov til å si noe om hun som var død. Absolutt ingen nevnte henne. Jeg måtte bare være takknemlig fordi jeg var så heldig som hadde fått et friskt barn, forteller Mona. Ikke en gang mannen hennes ville høre snakk om den døde datteren. Mona fikk ikke lov til å sørge. Og hun fikk aldri noen grav å gå til.

Det eneste Mona visste var at Akershus universitetssykehus (Ahus, eller SIA som det ble kalt da), brukte Stalsberghagen gravlund ved Strømmen. Fram til 1985 ble alle dødfødte barn på sykehuset gravlagt her i samme kiste som andre døde mennesker. Mona orket ikke å nærme seg gravlunden på mange år.

Selv om det er lenge siden, er det fortsatt vondt.
– Sorgen slipper ikke helt taket. Jeg sover aldri godt natt til 24. april, som er natten datteren min døde, forteller Mona, som aldri fikk den hjelpen hun trengte.

– Det er veldig godt at verden har gått videre nå. Det er en trøst for meg, sier hun og sikter til den måten helsevesenet og samfunnet i dag møter foreldre som mister barn. For Mona har den mangelen på forståelse og støtte som hun opplevde, gjort henne bevisst på hvor viktig det er å være medmenneske, og hvor viktig det er å være åpen om døden.
– Det eneste man vet den dagen man blir født, er at man skal dø, konstaterer Mona.

Kristen minnestøtte ble et nytt slag

Ved en tilfeldighet fikk Mona for tre år siden høre at det skulle settes opp en minnestøtte over barna som ble født døde på Ahus fram til 1985. En mor hadde tatt initiativ til dette i kjølvannet av et stort mediefokus på den uretten som var begått mot disse barna og familiene deres. Mona tok kontakt med initiativtakeren. Hun ønsket sterkt å bidra i prosessen.

– Jeg så fram til å få et sted å gå til for å minnes datteren min. Endelig skulle vi få en bitte liten oppreisning, sier Mona. Kirkelig fellesråd i Skedsmo ba om innspill til teksten som skulle stå på minnestøtten. Sammen med Human-Etisk Forbund (HEF), som Mona var aktivt engasjert i, sendte hun inn flere forslag til en tekst som kunne inkludere alle. Hun hørte ingen ting før hun en dag fikk vite at steinen var klar, med en kristen tekst av Eivind Skeie: "Aldri fikk vi se ditt ansikt. Aldri røre ved din hud. I et lukket rom du levde. Skjult for alle. Sett av Gud."

Dette var et hardt slag for Mona.
– Det ble helt feil. Jeg følte det som en hån. Mitt barn ble ikke inkludert. Det er så mange religioner og livssyn som ikke ble hørt! sier Mona, som ikke orket å delta i avdukningsseremonien. Og hun som hadde gledet seg til å møte andre der.
– Jeg hadde håpet vi kunne få til en liten gruppe av oss som hadde opplevd noe lignende. Noen som kunne forstå. Jeg tror vi alle sliter med fortielse og mangel på anerkjennelse.

Får gi av meg selv som gravferdstaler

Monas egne erfaringer med sorg og tap er verdifulle å ha med i bagasjen som gravferdstaler i HEF. På grunn av dårlig helse har hun vært uføretrygdet i lang tid. Hun måtte slutte i jobben som hjelpepleier da kroppen ikke lenger klarte denne tunge jobben. Den menneskekjære og sosiale damen får i stedet bruke seg selv og utgjøre en forskjell for folk gjennom HEF. Hun har holdt navnefester på Nedre Romerike i flere år og hun har vært vigsler i fire år. Siden nyttår har hun vært engasjert som gravferdstaler.

– Jeg ønsket egentlig ikke å bli gravferdstaler, sier Mona. Det begynte med at hun ble overtalt til å holde en gravferd for et par år siden. Hun hadde gjennomført en hastevigsel en måned tidligere fordi brudgommen var alvorlig syk, og han døde av komplikasjoner kort tid etter.

– Enka ville absolutt at jeg skulle holde begravelsen, noe jeg fikk tillatelse til fra HEF, forteller Mona. Det ble en personlig tale og en flott begravelse, og Mona fikk flere henvendelser etterpå. Til slutt meldte hun seg på et kurs for gravferdstaler for å se om dette likevel kunne være noe for henne. Etter å ha holdt ti gravferder så langt, er hun glad for å kunne bidra som gravferdstaler.

– Jeg får lov til å gi av meg selv. Jeg får lov til å være til stede som medmenneske og støtteperson. Her er det lov å vise at du har følelser. Det er godt å kunne gjøre dette, synes Mona.

– Som gravferdstaler trekker jeg fram de som er der og prøver å få fram gode minner. Det blir en personlig seremoni. Det hjelper ikke med tomme ord. Jeg bruker god tid. Jeg må være til stede, være medmenneske. De pårørende synes det er veldig godt, forteller Mona.

– Jeg tror det er en fordel med ballasten jeg har. Jeg kan ikke fortelle hva jeg selv har opplevd, men kanskje erfaringene mine gjør at jeg klarer å gi mer av meg selv.

Se også

Presten som mistet to barn og troen på Gud

Troen er ingen enkel løsning på sorgen - intervju med forfatter Alf Kjetil Walgermo og domkirkeprest Elisabeth Thorsen (2018)