Høsten - en mors fortelling om sorg og fellesskap

Tekst og foto: Renee Kristin Hagen

Jeg har alltid elsket høsten. Elsket hvordan skogen endrer seg for hver dag, eksploderer i farger og gir meg en følelse av å være en del av noe fantastisk og trygt, en forutsigbar endring av årstidene. Jeg har alltid elsket hvordan mørket kommer snikende, å kjenne at den kalde og friske luften fyller nesen og lungene, og gir meg gåsehud på ryggen – hvor jeg virkelig kjenner at jeg lever!
Helt til høsten for snart seks år siden, da alt ble snudd på hodet…

Hun skulle begynt i førsteklasse...

I dag er jeg en del av en liten familie på tre: min samboer, meg og vår nydelige sønn på fire år. Han er verdens skjønneste lille røver og mamma og pappas andre kjærlighetsbarn. For vi skulle vært fire i familien, vi skulle hatt ei jente som skulle begynt i førsteklasse denne høsten. Men istedenfor å forberede oss på skolestart, var vi på familiehelg i Lofoten helgen før skoleåret startet, med vår andre familie: LUB Nordland.

Skyldfølelsen verker fortsatt

Da vi litt over halvveis ut i svangerskapet med Adele fikk beskjed om at hun hadde trisomi 18, et ”kromosomavvik som ikke er levedyktig”, måtte vi ta det tyngste valget vi noensinne har vært stilt overfor. Jeg husker enda angsten, redselen, skrekken, sorgen og paranoiaen som omringet meg totalt, angrep meg, da jeg fikk en tablett i den ene hånden og et glass vann i den andre. Denne vil være starten på døden for barnet mitt, min elskede lille prinsesse. Skyldfølelsen var mye verre enn den kvalmende, ristende kroppslige reaksjonen. Den sitter der enda, gjør vondt, verker i hjertet. Vi ble anbefalt å avbryte svangerskapet, fordi jenta vår var syk, det var tegn på alvorlige feil innvendig, og hun hadde altså et kromosomavvik som var så alvorlig at man regnet henne for ikke å være levedyktig. Det hjelper ikke, det gjorde helt grusomt vondt!

I dag har vi ei grav å gå til. Gravsteinen symboliserer en gravid mage, og lillebror får lov til å kjøpe en ny bamse til storesøster hver vår når vi planter blomster og pynter graven. Det er fint å være der, være sammen med begge barna våre. Men det er vondt også, en smerte som vanskelig lar seg forklare.

Å møte andre som har mistet barn

Jeg trodde vi var alene i sorgen vår, alene om å kjenne på alle de vonde og tunge følelsene, sorgen som kom i bølger, overmannet oss fullstendig i lang tid etter begravelsen. Så fikk jeg kontakt med andre medlemmer av LUB, og jeg skjønte at dette var det jeg trengte.

Det er noe med det å bli møtt av andre som kan forstå hva du går gjennom. Ingen sorg er lik, ingen tap er helt like, men sorgen over et barn er noe veldig annet enn sorgen over en bestemor, en tante, en du kjente fra skolen eller en nær venn. Tro meg, jeg har opplevd dem alle. Sorg er uansett tungt, det er en prosess, som ofte aldri tar slutt, men man finner en måte å leve videre. Det som gjør LUB til en fantastisk organisasjon, er at man kan møte andre som har opplevd det aller verste i livet, men som har overlevd og som gir deg et håp om en fremtid.

Kontaktperson for andre som mister

Selv har jeg gjennomført et sorgstøttekurs og er i dag kontaktperson for andre som mister barn i, under eller like etter svangerskapet. Noen har spurt meg om det ikke er veldig vanskelig å snakke med foreldre som er i dyp sorg slik som jeg var. Svaret er ikke ja eller nei, det er mer nyansert. Det er klart det er vanskelig, det er tungt å høre det intense savnet, alle spørsmålene, selvbebreidelsen, hvordan alle rundt ikke forstår fullt ut. Men det er fint også, på den måten at jeg kan gi av meg selv, lytte til det som er vanskelig, spørre om det som andre kanskje ikke tør å spørre om. Hvordan så den lille ut? Hvem var den lik? Har dere bilder? Hvordan gikk begravelsen? Og jeg kan forklare hvordan jeg selv kom meg ut av det mørkeste hullet, og hvordan livet sakte men sikkert ble litt lysere. Hvordan jeg følte det første gang jeg skikkelig lo etter at datteren vår var død. Hvordan jeg unngikk alle andre gravide og babyer det første året, men også hvordan dette endret seg. Og at jeg i dag til og med kan holde små jentebabyer og kjenne glede. Det hadde jeg virkelig aldri trodd!

Familiehelg i Lofoten

Helgen 16.-18. august arrangerte LUB Nordland fylkeslag ei familiehelg på Offersøy feriesenter i Lofoten. Alle medlemmene i Nordland fikk invitasjon før sommeren, det var 23 som møtte opp. Bodø Kommune og LUB sentralt hadde bidratt med midler for at vi skulle kunne gjennomføre helgen uten altfor høy egenandel.

På turen fra Bodø til Lofoten var det stille i bilen, vi var spente på hva helgen ville by på. Jeg hadde gledet meg hele sommeren til denne helgen. Jeg har blitt veldig glad i samholdet som skapes når vi møtes i LUB, det er så trygt og fint. Vi var flere familier, barn, foreldre og besteforeldre som deltok, 23 i alt. Felles for alle var sorgen og tilhørigheten til Nordland fylkeslag.

Da vi kom til Lofoten sjekket vi to familier inn på hver rorbu. Vi havnet sammen med noen vi ikke kjente fra før. Likevel føltes det fint, det ligger liksom noe usagt i luften, en slags fornemmelse av å ha gjennomgått samme smerte, at vi kjenner hverandres savn – selv om vi ikke vet hverandres historie.

Trygghet og fellesskap

Etter å ha vært på flere treff gjennom LUB, føler jeg at det ikke finnes noe lignende sted for meg å kunne snakke om Adele, om savnet og sorgen, fødselen og hvor stolt jeg var da jeg fikk henne på brystet – og skuffet over at ingen forsto hvor vondt det var at ingen gratulerte meg med å ha blitt mamma, ingen spurte hvordan hun så ut eller hvem hun lignet på…
Vi snakker om andre ting når vi treffes også, hverdagslige ting, om fremtiden og søsken og nye graviditeter. Og vi har det usannsynlig morsomt sammen, ler så vi griner!

Det som er med på å skape tryggheten og fellesskapet er kanskje ikke alltid det som blir sagt eller gjort, men følelsen av å ikke være alene. Når andre forteller deler av sin historie, og man kjenner seg igjen og nikker anerkjennende med blanke øyne. Å kunne sitte rundt middagsbordet sammen med noen som ikke later som det er en stor blå elefant i rommet når han ved siden av deg forteller om hvordan de holdt sitt døde barn, eller hadde det med hjem, eller om obduksjonsresultater og begravelser. Det er liksom lov å ta opp slike ting, selv om ikke alle vil dele, og det er også helt greit.

Fredagen møttes vi ute til deilig gryterett. Etter maten og litt kveldsstell møttes vi igjen ute på terrassen, med havet bølgende rundt oss, nydelige fjellformasjoner i horisonten og måker som jaget over fiskebåtene ute på havet. Vi forsøkte å fyre opp kinesiske lykter til en minnemarkering, men dette endte i en aldri så liten gressbrann. Etter at magekrampen etter latterkulene hadde gitt seg, bestemte vi oss for å legge minnemarkeringen på is.

Det er fint å se hvordan barna som alle har mistet et eller flere søsken leker sammen når vi har slike sammenkomster. Hvordan de også møter forståelse hos de andre barna hvis de vil snakke om savnet etter en søster eller bror som skulle vært her. For et barns sorgprosess er det veldig viktig å møte forståelse og aksept for sin sorg hos andre, og selv om barna ikke alltid prater om det de føler rundt dette, er det likevel en uttalt trygghetsfølelse for dem å være sammen med andre som har opplevd noe lignende. Slik er det for de voksne også.

Lørdagen var det til tider kraftig nedbør, og de fleste holdt seg derfor inne. Den kreative lederen av fylkeslaget kjøpte inn yatzy og andre småspill. Det planlagte rebusløpet ute i naturen fristet ikke stort. Det ble en fin ettermiddag sammen med barna, litt lek og kos. Etter en fantastisk middagsbuffé møttes vi i en av rorbuene på kvelden. Stemningen var super, med alt fra veldig useriøse til mer alvorlige diskusjoner. Vi ble alle litt rørt av en impulsiv høytlesning av et personlig og selvkomponert dikt fra en kommende bokutgivelse av en av deltakerne. For en stemning, for en gjeng!

Det var trist å skulle reise hjem på søndag. Da jeg satte meg i bilen etter at vi tok farvel etter frokost og utsjekk av rorbua, var det ikke fritt for at tårene trillet ned kinnene. Det tar på å kjenne på sorgen og savnet. Likevel ville jeg ikke vært det foruten, ikke for noe annet enn at jeg ikke hadde vært i denne situasjonen, at jeg aldri hadde mistet Adele.

Merker når høsten kommer

Det er snart seks år siden Adele ble født, og jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av høsten det året. Jeg vet ikke når bladene falt eller frosten satte seg i bakken, jeg husker ikke det første snøfallet. Men på et eller annet vis har jeg for hvert år som har gått, igjen begynt å merke det når høsten nærmer seg. Jeg merker når grønnfargen i bladene går over i gult, og når noen av bladene har blitt røde og skinner gjennom alle de andre. Da tenker jeg på Adele. Da husker jeg alt, sorgen, gleden, smerten, stoltheten, at vi sank kista ned i jorden selv, fordi jeg ikke ville ha noen i begravelsen hennes som ikke hadde møtt henne, som ikke forsto hvor sårt jeg trengte en hand å holde i, for alt vi gikk gjennom. Jeg husker de små fingrene, de var der alle ti, jeg måtte telle dem, om og om igjen, før de tok henne fra oss.

I år kommer høsten tidlig, jeg kjenner det på meg…