Blir du sterkere av sorg?
– Av motgang blir du sterk. Jeg fikk denne kommentaren og hadde lyst til å skrike høyt. Hyle av full hals og løpe langt, langt bort. Jeg hadde bare noen få uker tidligere mistet barnet mitt. Hun døde i magen min og jeg følte meg ikke sterk.
Tekst: Janicke Kittilsen - Foto: Privat - opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 1.19
Vår lille Molly døde i uke 20. Hun kom ut med navlestrengen rundt halsen. Strengen som gir næring og oksygen ble en fiende. Den tok hennes liv. Den tok henne fra oss lenge før vi ble kjent med henne. Jeg følte meg liten, redd og hjelpeløs. Skrekkslagen gikk det opp for meg at jeg måtte føde henne. Hun måtte ut. Det var ingen vei tilbake. Jeg var så redd for at jeg måtte se henne etter fødsel, at hele kroppen låste seg og holdt igjen under fødselen. Hvorfor døde hun? Slike spørsmål gikk som en loop i hodet mitt. Under fødselen måtte jeg ha en haug med smertestillende. I mine øyne gjorde det meg svak og hjelpeløs. Fødselen var så vond. Ikke bare I kroppen min, men også mentalt. Det føltes som om noen klorte seg inn i brystet og rev ut hjertet mitt.
Mislykket
På sykehuset følte meg veldig liten og var redd. Mislykket som kvinne. En kvinne som ikke klarte å bære fram barnet sitt. Jeg trodde jeg hadde drept barnet mitt fordi jeg hadde spist en brødskive med saltpølse noen dager før. Jeg visste ikke da at det var navlestrengen som var grunnen til at hjertet hennes stoppet. Gråten var konstant. De salte tårene gjorde huden min sår og rød. Jeg trodde jeg aldri skulle bli glad igjen. At døden hadde inntatt hjernen min og bosatt seg der for alltid.
Du er sterk
– Husk du er sterk, var det en som sa til meg da vi skulle hjem. De ordene tenkte jeg masse på.
– Er jeg virkelig så sterk? Blir man sterk av å oppleve en så stor sorg, spurte jeg meg selv. Da vi kom hjem hadde jeg mest lyst til å krype under dyna og sove. Sove bort det vonde eller bare forsvinne. Sorgen forsvant når jeg sov. Jeg glemte hva som hadde skjedd. Jeg hadde ikke lyst til å våkne. Når jeg slo opp øynene etter en natts søvn, skvatt jeg til når jeg oppdaget at magen var borte. Jeg gjenopplevde marerittet. Jeg ville pakke meg inn i sorgen og være et offer.
Tanker
Vi tenker tusenvis av tanker hver dag. Visstnok over 10 000 og alle mine tanker disse dagene handlet om at datteren min var død. Følelsene er koblet sammen med tankene og jeg var et følelsesmessig vrak. Heldigvis var det ting å ordne og jeg måtte stå opp hver dag. Vi måtte ordne med begravelsen. Det siste vi kunne gjøre for den bitte lille jenta vår. Det var møter med begravelsesbyrå og prest. Jeg sto opp selv om jeg bare ville sove. Det var bare noe jeg måtte gjøre.
En boble av sorg
De første dagene var alt vanskelig. Det var vanskelig å gå ut. Kroppen skalv som et aspeløv når jeg måtte i butikken. Det å møte andre mennesker var en kraftanstrengelse. Det var noe jeg måtte. Jeg fikk så mange spørsmål, for den store magen min var jo borte. Det var slitsomt å fortelle alle hva som hadde skjedd. Det tok all energien min. Det føltes som om jeg hadde løpt maraton selv etter en liten tur ut. Jeg følte vi satt inne i en kjempestor såpeboble med lite luft. En boble av sorg, og jeg kom ikke ut.
– Jeg er for faen ikke sterk, tenkte jeg. Hvorfor skal jeg være så sterk?
Kjærlighetens pris
Alle fremtidsplanene gikk i vasken. Planene våre ble skylt ut i kloakken som oppvaskvann. Vi sitter igjen uten Molly og med veldig få minner. Vi fikk ikke engang bli kjent med henne. Hjertet mitt ble knust den dagen de ikke fant hjertelyden. Det er kjærlighetens pris. Min store kjærlighet til mitt bittelille barn har gjort at jeg kjenner på en av de største sorgene en kan ha. Sorgen over å miste et barn.
Kommer jeg styrket ut av dette? Kommer det lys etter total mørke?
Opp på beina igjen
Jeg leste et sted at bevisste tanker som gjør deg godt kan gjøre gull av tunge stunder.
– Det er det dummeste jeg har hørt, tenkte jeg de første dagene etter fødselen. Det er bare mennesker som ikke har opplevd sorg som kan si noe sånt. Men etter noen uker kunne jeg puste friere. Jeg kunne le av TV-serier og kunne kose meg med god mat. Noen dager og hele uker ble jeg slått i bakken av sorgen og hadde problemer med å komme meg opp på beina igjen. Men jeg kom opp. Mye takket være all hjelpen vi fikk av LUB. Det var så godt å kunne prate om Molly med likepersoner som forstod sorgen vår. Som ikke ble lei av at vi pratet om henne ingen andre ble kjent med. Foreldre som vi kunne dele våre erfaringer med.
Å leve med sorgen
Nå tre år senere tenker jeg fremdeles på Molly hver dag og savnet sitter i kroppen, men jeg gråter ikke hele dager og uker lenger. Livet har gått videre og jeg har lært å leve med sorgen. Sorgen er ikke borte, men har mistet litt kraft. Den er ikke altoppslukende lenger. Blir vi sterkere av motgang eller er det en styrke som ligger i oss? Kanskje har vi mennesker et instinkt om å komme oss opp på beina igjen og fortsette jakten på lykken? Det er kanskje noe i ordtaket: Du vet aldri hvor sterk du er, før å være sterk er det eneste valget du har.
Janicke Kittilsen (43 år), bor på Tjøme i Vestfold og jobber som frilansoversetter. Gift med Snorre. Sammen har de tre barn: Sander (21 år), Mia (16 år) og lille Molly (2016) - og en chiahuahua som heter Tarzan. Jannicke er sekretær i LUB Vestfolds fylkeslag og frivillig kontaktperson i LUB.