Når katastrofen rammer deg – er det noe å minnes?

Øystein Lie, Styreleder i LUB

En av de største velsignelsene i livet er å få barn. Sammen med barn kommer meningen med livet og kjærligheten for mange. På den andre siden kommer bekymringen. Tenk om barnet blir sykt eller skadet. Mange foreldre har også av og til tanken om at det verste kan skje. Tenk om barnet mitt dør…

Hver dag ser vi katastrofer. I aviser, på TV og på nettet ser vi hvor brutalt livet kan være. Familier som rammes og som aldri blir de samme igjen.

Smerte

Vi som er medlemmer i Landsforeningen uventet barnedød (LUB) har erfart katastrofen. Vi har førstehåndkjennskap til hvordan maktesløshet føles. Vi kan hente opp skriket som kommer når det går opp for oss at alt vi trodde var trygt og godt, aldri kommer til å bli som før. Selv om våre historier er forskjellige, så deler vi en tapt fremtid. Hver dag rammer katastrofen en gravid eller en småbarnsfamilie i Norge: Nærmere 400 barn dør i mors liv og i småbarnsalder hvert år. Ringvirkningen på familier, venner, naboer, kolleger og bekjente gjør at ufattelig mange mennesker berøres.

Fra vi ser to blå streker på testen begynner vi foreldre å planlegge fremtiden. Praktisk og følelsesmessig. Når vi opplever at barnet vårt dør, mister vi fotfestet i livet en stund og trenger hjelp og støtte for å finne tilbake til noe som kan gi mening og håp igjen.

Minner

15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som dør tidlig i livet. LUB ønsker å gjøre denne dagen kjent i Norge. I mange år har dagen blitt markert verden over kl. 1900 med lystenning til minne om de barna vi så gjerne skulle hatt med oss her. Se også: Tenn et lys 15. oktober.

Jeg blir av og til spurt om det ikke bare gjør vondt å minnes Amalie. Jeg forstår spørsmålet som at det kanskje er bedre å forsøke å glemme. Selvfølgelig kommer spørsmålet fra mennesker som selv ikke har mistet et barn. Jeg kan jo aldri glemme. Jeg vil heller aldri glemme. Vi var så heldige å ha Amalie her 2 år, 1 måned og 1 dag før vi ble rammet av krybbedød. Vi har hatt 2 bursdager og 3 julaftener. Vi har hørt ord og latter vi aldri vil glemme. Vi har noe tøy og leker vi aldri kan kaste eller la gå videre i arv. Hukommelsen om alt det gode lever i oss og den må jeg aldri miste. Det er jo slik vi mennesker lever videre etter at vi dør. Vi må prate om, huske det vi gledet oss over og gledet oss til – det ligger i vår menneskelige natur.

15. oktober tenner jeg et lys for Amalie. Det minner meg om den solstrålen hun var i vår familie. Jeg kommer til å sette lyset i vinduet slik at alle inne og ute kan se det. Amalie har vært her, og i hjertet mitt vil hun alltid være.

Håp

Lyset mitt reflekterer minner. Samtidig er det viktigste for meg at det også representerer håpet i livet mitt. Nå er det gått 10 år siden vi mistet Amalie. Håpet er at ingen skal måtte oppleve det vi opplevde. Ingen barn skal dø. Det er visjonen til LUB. Vi vet det kan synes umulig, men vi jobber mot dette målet.

Jeg liker det som er umulig. Det driver verden fremover. Verden er full av det vi tidligere trodde var umulig. Før døden rammet oss ville jeg nok trodd det skulle være umulig å kjenne på glede igjen etter å ha mistet et barn. At det skulle være umulig å fortsette som familie. At det skulle være umulig å glede seg til å gå på jobb eller se en Startkamp. Livet har vist meg til nå at det umulige er mulig.

Amalie er det mennesket i mitt liv som har forandret meg mest. Formet mine verdier og målsettinger. Hun har gitt meg krefter jeg ikke visste jeg hadde til å jobbe for at ingen andre skal oppleve en slik katastrofe vi gjorde.

Veien gjennom sorgen er min. Jeg har gått og jeg går enda videre. Det er ikke enkelt og har kostet meg mye.

Vi bærer alle på historien om våre liv. Selv om våre tapshistorier er forskjellige håper jeg 15. oktober 2014 blir en god dag. En dag der du kan tenne et lys til minne om ditt barn. Et lys for den familien du kjenner som har mistet et barn. Mest av alt håper jeg du tenner et håpets lys om at ingen barn skal dø.