Når sorgen setter seg fast

Tekst: Line Schrader og Trine Giving Kalstad - opprinnelig trykket i LUB-magasinet 2.19

Det er over fire år siden ulykken når Tanja Laubo tar imot oss hjemme i huset sitt på Årnes. Det er fortsatt vondt å snakke om, men nå klarer hun det uten å bli helt satt ut. Nettopp dette er noe av det hun har trent på gjennom komplisert sorgbehandling på Ahus.

Det var tidlig en juli morgen i 2015. Tanja skulle dra på jobb, da det ringte på døra hjemme. Hun forsto først ikke hva presten sa: «Kenneth har forulykket». Selv når betydningen av ordet «forulykket» gikk opp for henne, var det ubegripelig. Sønnen Kenneth var død, 20 år gammel, i en bilulykke på vei til jobb.

– Jeg måtte se han, forteller Tanja. Hun dro til sykehuset samme dag, sammen med de nærmeste og presten. Det var fortsatt ikke til å forstå.

Det var fullt av folk rundt Tanja hele tiden. Det er mange som er glade i Kenneth, den sosiale og positive gutten hennes.

– Det var så mye åpenhet og så mye kjærlighet, så mange som brydde seg, forteller Tanja som alltid har hatt et godt forhold til vennene hans. Nå var det naturlig at de samlet seg rundt henne. Det ble mange sosiale sammenkomster, der både familie og venner var velkomne. Det ble arrangert en stor minnefest der vennene spilte på Kenneths lydanlegg, med laserlys og alt tilbehør i det store partyteltet hans. Alt ble gjort i Kenneths ånd.

Kriseteamet kalte i samråd med Tanja tidlig inn til et møte der de kom med faktaopplysninger rundt ulykken. Det var viktig for det var mye prat og mange spekulasjoner. Bilen ble klemt under en gravemaskin som sto i veien på grunn av veiarbeid. Kanskje var Kenneth uoppmerksom det fatale øyeblikket. Kanskje sjekket han telefonen. Den lå nær hånda hans da han ble funnet. Det var viktig for dem alle å få vite så mye som mulig.

Etter begravelsen, dro Tanja stadig opp til kirkegården, men fattet ikke at det var sønnen som lå der.

– Etter et halvt år så tenkte jeg, nå må du snart forstå det! Jeg tuslet bare opp til graven, gjorde det samme hele tiden. Og jeg vannet og pyntet med blomster, tente lys og prøvde å fatte hva som hadde skjedd.

Det var også to leiligheter hun måtte rydde etter Kenneth. Han sto midt i en flytteprosess da ulykken skjedde. Han bodde nærme moren sin og var stadig innom på lunsj og middag. De hadde et nært og godt forhold, med mange gode samtaler og opplevelser sammen.

Alt stoppet opp

Det gikk godt over et år før Tanja innså at hun trengte hjelp.

– Alt stoppet opp. Jeg fikk ikke gjort noen ting, kom ikke videre i meg selv. Det var bare vondt og jeg var full av motstand, forteller Tanja. Hun lå på sofaen hele dagen, turte ikke gå på butikken, klarte ikke å jobbe, klarte ikke å være sammen med andre med unntak av nærmeste familie, venner og Kenneths gode venner.

– Jeg kjente at noe måtte skje, noe måtte løsne. Jeg vet jo at det er andre som har mistet barn som klarer å komme seg videre. Men da måtte jeg ta imot hjelp, for dette greide jeg ikke selv.

Fastlegen henviste Tanja til Seksjon for sorgstøtte på Ahus. Der møtte hun sykepleier Hege Sandanger som blir en avgjørende støttespiller. Etter tre samtaler fikk Tanja tilbud om å gå i komplisert sorgterapi (CGT – complicated grief therapy) for å løse opp i en fastlåst sorg.

Sorg som ikke virker

Sorg er en smertefull, men naturlig reaksjon på tap som har en viktig hensikt: den hjelper mennesker til å tilpasse seg livet uten den som er død. For mange går akutt sorg etter hvert over til å bli en integrert sorg gjennom en naturlig og helende prosess. Det er vondt og tidkrevende, men den sørgende klarer etter hvert å omdefinere fremtiden sin og fungere i hverdagslivet igjen. For noen sørgende uteblir denne utviklingen i sorgprosessen.

– Når sorgen er blitt komplisert, virker den ikke slik den skal. Den sørgende blir sittende fast i den akutte sorgen. Det skjer ingen bedring, ingen tilpasning til tapets konsekvenser, forklarer Marianne Rise, psykiatrisk sykepleier og komplisert sorg-terapeut ved Enhet for sorgstøtte ved Ahus. Her får barn, ungdom og voksne som har mistet nære familiemedlemmer, tilbud om hjelp.

– Foreldre som mister barn, de som opplever brå død eller har psykiske vansker i forkant, har størst risiko for å utvikle komplisert sorg. Ved slike dødsfall kan det ta veldig lang tid å forstå rekkevidden av hva som har skjedd og konsekvensene dette har for eget liv, forteller Marianne.

Jobbet systematisk med sorgen

«Du er her fordi din sønn dessverre er død.»

– Hege har sagt dette mange ganger. Livet er jo så kjipt fordi Kenneth er død. Ingen andre som tør å si det til meg, sier Tanja som syntes det var godt at noen endelig var så direkte.

– Hege har senere fortalt at jeg kom med hælene først til første time. Jeg ville egentlig ikke, jeg var redd for at det ikke ville hjelpe. Men nå er jeg glad for at jeg søkte hjelp. Jeg kjente en eller annen endring allerede etter første gangen, og tenkte at hvis det skjer noe nå, så kan det vel skje mer.

Tanja syntes det var betryggende å vite at det var mye forskning på terapimetoden. Og det var godt å bli møtt av noen som virkelig tok sorgen på alvor og hadde kunnskap om nettopp sorg. Ikke minst var det viktig for Tanja å møte en som med troverdighet kunne gi et lite håp, og sa «jeg har tro på at du skal få landet dette på en god nok måte for deg, og få et verdifullt liv».

– Komplisert sorgterapi er et redskap for å kunne jobbe systematisk med sorg og konsekvenser av et tap, forklarer Marianne Rise, som er én av tre ansatte ved Enhet for sorgstøtte som har videreutdanning som komplisert sorgterapeut. De har de god erfaring med den evidensbaserte metoden siden de innførte den som et behandlingstilbud i 2016.

– Mange synes det er godt å bli fulgt opp regelmessig, gjerne ukentlig, over tid og at det er strukturert og forutsigbart. For mange er det en befrielse at behandlingen er direkte rettet mot sorg, forteller Marianne Rise som understreker at psykoedukasjon er et vesentlig element i behandlingen.

– Når de lærer om sorg og komplisert sorg, får de en forklaring på hvorfor de reagerer som de gjør. De ser at det er en overlevelsesmekanisme, men at den blir uhensiktsmessig.

Komplisert sorgterapi er utviklet av dr. Katherine Shear, professor i psykiatri fra USA. Behandlingen tar utgangspunkt i å forstå sorg som tap av tilknytning og hvordan et tilknytningsbrudd påvirker hvordan vi forholder oss til verden. For et vondt tap gjør noe med utforskningssystemet vårt, vår evne til å lære og gjøre nye ting, og vår evne til å utfordre oss selv. Sorg er en instinktiv og naturlig prosess som utvikler seg normalt dersom den ikke hindres av kompliserende faktorer. Behandlingen som har fokus på de kompliserende og forstyrrende faktorene blir typisk gjennomført i 16 sesjoner med ukentlige timer.

Når Tanja og Hege skulle begynne å jobbe med de kompliserende faktorene som forstyrret sorgprosessen til Tanja, gikk de systematisk til verks. Et viktig redskap er bruk av skjemaer.

– De tenker ofte ikke selv over hva de gjør. Når de fyller ut et skjema og skriver ned erfaringene sine, blir det tydelig hvordan sorgen arter seg, sier Marianne. Det hjelper dem å finne ut hva de sliter med og må jobbe med i terapien.

De vanligste kjennetegnene er at man har trukket seg unna sosiale sammenhenger og har en del unngåelser. Det kan være tankemessig unngåelse av deler av tapshistorien, unngåelse av steder, gjenstander og relasjoner. Disse unngåelsene begrenser livskvaliteten og gjør hverdagen komplisert.

Målet med behandlingen er at intensiteten i sorgen skal bli mindre. Et annet uttalt mål er at den sørgende skal kunne engasjere seg i og mestre hverdagen og eget liv igjen. Det handler mye om motivasjon for å klare å se for seg en meningsfull fremtid.

– Det er viktig å vite at sorgen ikke blir borte, men intensiteten skal ikke være like høy hele tiden og at de kan øve på å få økt kontroll og håndtering av sine følelser, sier Marianne.

Den største jobben gjør pasientene imellom timene, her må de øve på å nærme seg det de velger å unngå og de må fylle inn enkelte skjemaer daglig.

– Ett av skjemaene måler sorgens intensitet. Pasienten skal daglig gi skår på hva som gir høyest intensitet og lavest intensitet. Da begynner de å se at det ikke er like intenst hele tiden. De oppdager for eksempel at det er litt mindre vondt når de går tur i skogen eller er engasjert i noe. Gjennom denne oppgaven blir de bevisste på hvordan sorgintensiteten varierer i løpet av dagen.

Å erkjenne at Kenneth var død

Noe av det første Tanja måtte jobbe med, var selve hendelsen. Det hun unngikk mest, måtte hun nå gå helt inn i: Hun måtte fortelle historien da hun fikk høre at Kenneth var død gjentatte ganger, i flere terapitimer.

– De skal eksponeres for selve tapshistorien. Vi tar opp historien på mobiltelefonen, og så skal de høre på den daglig hjemme, forteller Marianne Rise. Dette er viktig arbeid for å kunne forstå og klare å ta innover seg det som har hendt.

Tanja syntes lydopptaket var veldig vanskelig, så hun valgte istedet å skrive ned historien og lese den.

– Eksponeringen for historien er ekstremt vanskelig for mange. Der må vi gjøre noen tilpasninger og finne løsninger for hver enkelt, forklarer Marianne.

– Når pasientene hører på eget opptak, skal de fylle inn hva intensiteten er før og etterpå. Intensiteten kan være ganske høy før, men så går den ned etterpå. De ser at det er ikke farlig. Det er vondt, men ikke farlig. Det går faktisk an å forholde seg til det. Historien blir mer integrert i dem.

– Det ble aldri greit å fortelle, det er fortsatt ikke det. Men min opplevelse av endring her er at jeg greier å nullstille meg bedre etter at jeg er eksponert for dette, forteller Tanja.

Alt jeg var redd for og unngikk

Den strukturerte måten å jobbe på i behandlingen fungerte godt på Tanja.

– Det var en veldig bevisstgjøring for meg. Det å få satt ting i system, å se endringer i skåringene, om det så bare var en halv skår, se at det var en utvikling, var motiverende.

Sorteringsarbeidet var også viktig for å håndtere alle bekymringene som Tanja hadde fått. Det å sortere hva som var reelle bekymringer og ikke, var nyttig.

– Det er så mye merkelige greier du lager for deg selv fordi du er redd. Det ble en stor begrensning i livet mitt.

Tanja som pleide å elske sammenkomster med venner, gå på konserter og være ute blant folk, hadde isolert seg og laget begrensninger for seg selv rundt sosiale settinger. Særlig unngikk hun folk som syntes synd på henne, og hun kjørte heller langt for å handle på et sted der ingen kjente henne enn å gå på det lokale kjøpesenteret.

– Det er frykten for at det er noen som skal konfrontere meg med mine følelser. Det er aldri noen som har gjort det. Men jeg tror bare det ligger så tjukt utenpå meg når jeg har det dårlig, forklarer hun. Hun ville ikke bli sett på som bare «hun som har mistet sønnen sin».

– Alt jeg var redd for hadde begrenset meg kjempemasse. Som for eksempel bilkjøring. Når jeg så en gravemaskin kjente jeg at blodet stoppet opp, forteller Tanja, som helst ikke ville kjøre bil på enkelte veier, spesielt på ulykkesstrekningen.

Under behandlingen måtte Tanja øve på å gjøre alt det hun var redd for. For eksempel begynte hun å øve på å gå på kafe med noen få av gangen. Øve seg på å gå på butikken. Møte frykten for å bli møtt som offer, og å måtte snakke om det som har skjedd.

Bevisst hva som gjør godt

En viktig del av behandlingen går på å øve seg på livet igjen. I hver eneste terapitime trener man på å forholde seg både til tapet, gjennom eksponering for hendelsen, sorgmonitorering og minner om den som er død, og til det vanlige livet med nye mål og aktiviteter og store og små oppgaver. De øver på å ha fokus her og nå, og det som skal skje fremover. Slik jobber de for å integrere sorgen i livet. Dette arbeidet må pasienten også gjøre mellom timene. Derfor fikk Tanja hjemmeoppgaver.

Som de gjorde i timene, skulle hun øve på å ta frem den vonde historien for så å legge den bort. Gjerne på en konkret måte, og gjerne med en liten belønning til seg selv etter endt oppgave. Mange opplever at de får stadig mer kontroll. Etter hvert er det ikke så skummelt når tankene kommer, de vet de kan håndtere det. De blir ikke like overveldet.

– Jeg snakket mye med meg selv når jeg lå på sofaen og egentlig ikke orket noe. Da måtte jeg ut å gå tur. Jeg måtte være bevisst at jeg kunne gjøre det selv om jeg følte meg dårlig og at det var viktig å gjøre for at jeg skulle få det litt bedre. Jeg gikk kjempemye. Også begynte jeg å trene litt på studio igjen. Jeg lagde meg en timeplan som jeg måtte følge. Jeg evaluerte hvordan jeg følte meg før jeg begynte, underveis og etterpå, forteller Tanja.

– Når jeg er inne i en dårlig greie og tenker at jeg må skjerpe meg, er det Hege jeg ser for meg. Jeg tenker på de tingene vi har snakket om som gjør at jeg får det bedre med meg selv.

Hege utfordret Tanja til å finne frem til ting hun likte å gjøre før, for å kunne ha det litt bedre en stund. Dette målarbeidet har Tanja tatt med seg videre.g

– Jeg må gå tur, være sosial med noen, jeg må i hvert fall ikke være alene for jeg er hypersosial. Jeg har lettere for å få det dårlig hvis jeg er helt alene. Det ble viktig å være bevisst hvem som gjør deg godt, og ikke oppsøke de som synes så veldig synd på deg.

Fysiske smerter

Å lære om hva sorg gjør med kroppen, at sorg også er en fysisk reaksjon, en stressreaksjon, var en lettelse for Tanja. Hun hadde sterke fysiske smerter.

– Det skjer mye i kroppen, prikking og varme i hodet. Det var vanskelig å puste ordentlig, smerten var som en sprengmatte som lå over meg. Det at Hege forklarte at det ikke var noe galt med meg, men at dette var helt normalt, var veldig godt. Dette visste jeg ingen ting om, sier Tanja som aldri har hatt noen psykiske plager eller opplevd sorg før dette.

–  Vi klarte ikke å løse de fysiske plagene, men da Hege spurte meg om mine mammabekymringer var blitt borte eller om de bare var blitt endret til noe annet, var det noe som skjedde. Alle bekymringene jeg hadde for Kenneth da han levde, hadde blitt endret til sorg! forteller Tanja, som opplevde at det nå falt på plass.

– Det ble lettere da jeg fikk en forklaring. For jeg er jo fortsatt mammaen til Kenneth, sier Tanja, som fortsatt har plager, men opplevde at det endret seg ganske mye gjennom behandlingen.

Mange gode minner

I behandlingen jobbes det mye med minner, både de gode og de som ikke har vært like gode.

– Vi snakker sant om den som er død, forklarer Marianne.

Å gå igjennom minner betydde mye for Tanja.

– Særlig nyttig var det å skrive et takkebrev til Kenneth. Det er jo så mye å takke for. Vi har hatt så mye fint sammen. Derfor ble det så vondt når han ikke var der. Tapet ble så stygt og så stort. Men det er så mange fine minner i tingene hans. Jeg kan grine over at han ikke er der lenger, men jeg kan også huske hvor fint det var. At jeg kan si det, tror jeg er takket være bevisstgjøringen, det sorteringsarbeidet vi gjorde i behandlingen. Det føles så bortkastet. Men de 20 årene han levde er ikke bortkastet selv om han dessverre ikke er iblant oss lenger.

Viktige støttespillere

Kenneth er Tanjas eneste biologiske barn, men de har hatt flere fosterbarn boende hos seg. Fostersøsteren Ada var som en søster for han. Ole, samboeren til Tanja, var også nært knyttet til Kenneth. Han har vært der hele veien. Også Tanjas foreldre og søsken, har vært til støtte. Det har også vært en enorm hjelp i Kenneth sine venner.

– Vi snakker heller mer om han, mimrer og forteller historier enn om hvordan vi selv har det. Ellers blir det bare veldig trist. Det blir bedre enn om vi skal grine sammen, sier hun.

Det er betydningsfullt å ha et nettverk.

– Det er mer utfordrende å gå gjennom den krevende komplisert sorgbehandlingen om man står alene. Det er stor støtte i å ha noen som heier på dem hjemme når de øver på oppgavene sine, sier Marianne.

I tredje sesjon av behandlingen inviteres en støttespiller med. Tanja hadde med en nær venninne til behandlingen og hun hadde god støtte hjemme.

– Det å stimulere til gode relasjoner er viktig for å gjenvinne livskvaliteten. De gjør jo det meste av arbeidet selv, men de trenger et stilas rundt huset, eller en krykke de kan lene seg på. Derfor er støttespillere viktig, sier Marianne.

– Jeg savner de møkkete sokkene hans

Tanja tenker mye på livet hun delte med Kenneth, de var mye sammen og hadde mange gode diskusjoner.

– Han var like hypersosial og skravlete som meg. Vi snakket om veldig mye. Jeg tenker ofte på hva han ville sagt og ment. Vi hadde mange like greier, vi bygde hverandre opp. Jeg savner de diskusjonene nå. Jeg merker at det er litt sånn for Ada også, hun sier det ville Kenneth gjort, det ville han ha sagt.

Rollen som mor har endret seg veldig. Hvordan kan hun være mor for Kenneth nå?

– Jeg går fortsatt ofte på grava og tenner lys. Fortsatt er det trist og ufattelig, men det har blitt en del av hverdagen nå. Også har jeg fosterbarna. Men jeg vil aldri få muligheten til å følge Kenneth. Det er sårt. Jeg savner til og med de møkkete sokkene hans og å rydde opp etter han, ting jeg kunne irritere meg over før. Jeg har så mye omsorg å gi, forteller Tanja.

Hun har også tatt en slags mammarolle overfor Kenneths venner som hun fortsatt har mye kontakt med.

– Jeg vil ta meg av vennene hans sånn som han ville ha gjort. Jeg får litt den mammagreien overfor dem, jeg vil gi det til vennene hans.

Endret livet

Tanja var frisør og hadde mange faste kunder som hun kjente godt. Det ble for tøft å møte kundene etter at Kenneth døde. Hun trengte å skifte jobb og bygge opp en ny hverdag.

– Han var med i så mye jeg gjorde. Det var et bedre alternativ å gjøre noe helt annet. Sorg er så komplekst. Alle følelser på en gang. Hele livet er endret og må endres, sier Tanja.

– En ting har jeg lært. Opplevelser, små ting som vi tar som en selvfølgelige, og som du kan være irritert på der og da, kan i ettertid blir verdifulle minner.

I dag jobber Tanja med ettervern for barn, i alderen 18 til 23 år. Det er også en jobb der hun får vært litt i en mammarolle for ungdom som trenger henne. Det kjennes meningsfullt.

Behandling som treffer sorgens vesen

Tanja er glad for at hun fikk den hjelpen hun trengte da hun satt fast i sorgen, det har vært helt avgjørende.

– Denne behandlingen treffer sorgens vesen. Vi forstår og tåler smerten og finner et språk for hvordan det er akkurat for pasienten. Det er kanskje derfor den oppleves nyttig for mange, sier Marianne som understreker hvor viktig det er at sørgende får riktig hjelp.

– Om de ikke får hjelp, vil det bare innskrenke livet mer og mer. Angsten bare utvikler seg og til slutt må de faktisk ha hjelp. Erfaringen min er imidlertid at de som har mye psykiske plager og lidelser fra før, har mindre effekt av behandlingen. Mange som sliter med andre ting i tillegg, kan ha god nytte av enkelte redskap i behandlingen, men de trenger også annen hjelp, sier hun.

Komplisert sorgterapi har altså god effekt på sørgende som først og fremst sliter med sorg, slik Tanja gjorde.

– Det er ren sorgbehandling. Du får hjelp til akkurat det som er vanskelig. Jeg tror ikke jeg hadde jobbet nå hvis jeg ikke hadde fått denne hjelpen. Jeg var så inni en dårlig greie, en egen greie, sier Tanja.

Hvor finner du komplisert sorgterapeuter i Norge?

Sakte med sikkert tilbyr stadig flere komplisert sorgterapi (CGT) i Norge. CGT-utdanningen er en videreutdanning for helsepersonell som gis ved Senter for selvmordsforskning på Universitetet i Oslo. Hvert år utdannes nye kull. Se oversikt over terapeuter og les mer om utdanningen på www.uio.no/cgt

Se også:

Kompliserte sorgreaksjoner

Behandling av komplisert sorg - en systematisk oversikt og metaanalyse over randomiserte kontrollerte studier, artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 1, 2020.