Til minne om Iselin
Gyrild Tøn og Sverre Gulbransen opprettet Iselins minnefond da datteren døde i krybbedød. Formålet var å støtte forskning som kan gi svar på hvorfor. 15 år senere har LUB fått fondet på 80 000 kroner i gave.
Tekst: Line Schrader. Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.12.
Iselin døde i krybbedød 4. november 1996 da hun var 5 måneder gammel. Her er hun 4,5 måneder. Foto: Privat
Første tildeling fra Iselins minnefond er nå gitt: 40 000 kroner ble tildelt Siri Hauge Opdals forskningsprosjekt «Hypoksi og hjerneødem ved krybbedød», etter å ha blitt vurdert sammen med de andre søknadene til LUBs forskningsfond av LUBs fondsutvalg.
– Hvis dette prosjektet på noen måte kan bidra til å løse en del av krybbedødsgåten, er det fantastisk. Tenk om vi om 10 år kan teste alle babyer og forebygge at det skjer!, sier Gyrild, som har møtt opp på LUBs kontor sammen med sin eksmann Sverre.
– Hvis ikke det fører til svar, så kan i hvert fall forskerne eliminere noen muligheter. Det bringer uansett forskningen videre, konstaterer Sverre. De setter pris på at det er en forsker i Rognums forskningsgruppe som har fått midlene. Det var Rognum som obduserte Iselin, og de har også selv deltatt i et av forskningsprosjektene hans tidligere.
– Allerede i dødsannonsen sto det at vi ønsket gaver til Iselins minnefond istedenfor blomster. Det er fortsatt helt uforståelig at Iselin døde. Hun var jo helt frisk, forteller Gyrild.
De fleste gavene ble gitt ved begravelsen, men fortsatte å komme inn de første årene i forbindelse med Iselins bursdag og andre merkedager. Da Gyrild og Sverre bestemte seg for å gi midlene videre, var LUB det naturlige valget.
– Vi vet at minnefondet blir godt ivaretatt der, sier Gyrild. Begge fikk god hjelp i en sorggruppe i regi av Landsforeningen til støtte ved krybbedød, som LUB da het. Gyrild var deretter veldig engasjert i foreningen både som kontaktperson og i styret i Oslo/Akershus fylkeslag. Sverre har sittet i landsstyret.
Fører Iselins navn videre
– Det fine med Iselins minnefond er at vi kan si navnet hennes uten at folk blir ille berørt. Jeg føler at det ikke alltid er greit å prate om Iselin, for jeg er redd for å skape sår stemning. Det er enklere å si: Nå har vi gitt 40 000 kroner til et forskningsprosjekt! sier Gyrild.
Dette er Sverre enig i:
– Iselin har blitt glemt utenfor nærmeste familie og noen få nære venner. Minnefondet var en måte å bevare og hedre Iselins minne på.
Tenker på Iselin hver dag
Det er tydelig at de begge synes det er godt å snakke om Iselin igjen. Iselin vil alltid ha en plass i foreldrenes liv, men de forholder seg svært forskjellig til tapet og sorgen 15 år etter at de fant Iselin død i sengen.
– Jeg tenker på Iselin hver dag, forteller Gyrild. – Jeg definerer meg selv fortsatt som småbarnsmor selv om hun er død. Iselin vil alltid være fem måneder for meg.
Samtidig følger Gyrild med på den utviklingen Iselin skulle hatt. Nå skulle hun vært 16 år og i fjor skulle hun vært konfirmant. Det er sårt.
Sverre tenker også ofte på Iselin, gjerne flere ganger i uken.
– Jeg tenker på hvordan hun ville sett ut i dag. Hvordan hadde hun vært, hvilke interesser hadde hun hatt?, undrer Sverre.
– Hun ville sikkert vært en veldig fin person. Hun var så snill, gråt lite og sov gjennom natten fra hun var fem uker gammel, forteller Gyrild.
Fortsatt mange spørsmål
– Fortsatt tenker jeg: Hva hvis vi hadde lagt henne på ryggen, sier Sverre. Hun lå på magen da de fant henne død i sengen.
– Vi prøvde å legge henne på ryggen, men hun ville ikke, forklarer han.
– Jeg tenker mye på hvorfor vi flyttet henne på eget rom, sier Gyrild. Slike hvis-bare-spørsmål vil for alltid stå ubesvart. Da de fikk sønnen Oscar et år etterpå, tok de ingen sjanser.
– Oscar ble festet med babysafe slik at han ikke kunne snu seg rundt, og han hadde pustealarm. Først da han en dag sto oppreist i senga med madrassen på ryggen, fjernet vi babysafen, forteller Gyrild og ler litt.
Livet etter Iselin
– Det har kommet noe positivt ut av dette, verdiene mine ble veldig snudd. Jeg er blitt mer bevisst hva som er viktig i livet og mer opptatt av mennesker, sier Sverre.
– Jeg synes ikke det har kommet noe positivt ut av dette. For meg har det bare vært vondt og smertefullt, sier Gyrild, som synes det er flott at noen mennesker klarer å skape noe verdifullt av en så tragisk hendelse.
– Livet må gå videre. Iselin hadde villet at vi skulle ha det bra. Jeg har et godt liv i dag, sier Sverre.
Gyrild legger til:
– Jeg har et godt liv jeg også. Men Iselin er med meg hele tiden. Jeg vil ikke slippe henne.
Vi takker hjerteligst for den store gaven fra Iselins minnefond!
Se også:
Søstre til evig tid (Storesøster Malin forteller om Iselin)