Våren Norge stoppet opp - Fortellinger fra etterlatte

Bearbeidet av Vilde von Krogh, Trine Giving Kalstad og Line Schrader. Opprinnelig trykket i LUB-magasinet 1.20

Alenemammaen

Liv Marie er selvvalgt alenemamma på 42 år. Et stort nettverk av familie og venner ventet spent på lille Sebastian. Men to dager før termin sluttet hjertet hans å slå. 27. februar 2020 kom han stille til verden.  

En uke etter fødsel kom Sebastian hjem på syning. Han lå i det hjemmestrikkede hentesettet sitt. Kisten var så liten. Vi hadde lagt til rette med hvite duker, stearinlys og blomster på rommet hans. Invitasjonen gikk til familien og noen venner som ikke hadde sett ham. Suppe og brød til store og små. Lette samtaler, men med nærhet og omsorg. Gråten kom og gikk i alt det lette. Alt nærværet. Omfavnelsene. Den trygge fine flokken min.

Jeg var aldri alene. Det hang fem håndklær på badet. Det lå soveposer og sengetøy i skapet. De sirkulerte seg imellom. Tok seg fri fra jobben, fiksa barnevakt, lagde mat, handlet, var til stede, var lydhøre. Mamma, familien og de nærmeste vennene mine. Dagene fløt i hverandre. Jeg gruet meg til begravelsen.

Tirsdag 10. mars kl. 10.30. Det ble så vakkert. Og det er jeg så takknemlig for. Jeg holdt minneord og fikk fortalt om Sebastian. Slik han er for meg. Slik det skulle bli. Et minne om en drømt fremtid.

Men begravelsen var så mye mer. Den var fellesskapet og kjærligheten til de som var der. De som ønsket å bli kjent med Sebastian og dele sorgen over at han ikke var lenger. Det var koret som sang «Himmel» (Dagsland/ Hillestad) av full hals. Det var mektige Bach når vi bar ut kisten.

Det var alle klemmene og omfavnelsene jeg fikk synke inn i. Det var alle de som hadde laget gryte og rundstykker til minnesamværet. De som hadde rigget bord og lagt på duker, brettet servietter, kokt kaffe og bakt kake. Det var alle tårene innimellom klemmene. Det var minneveggen til Sebastian, kondolanseprotokoll og mammas minneord om håp.

Det var humor og feiring av livet. Dagen avsluttes hjemme hos meg nok en gang med familien. Vi får landet. Sammen.

Og så kom korona.

Fredag 13. mars står vi på Vestre gravlund i Oslo. Kisten skal senkes i jorden. Familien står i klynger rundt det mørke hullet i bakken. Vi får ikke klemme.

Verden går ned for telling og alt jeg ønsker er en klem.

Jeg er stengt inne i en leilighet full av blomsterbuketter, hilsener fra bårebuketter, kort og kakerester og en mor i risikogruppa. Rullering av overnattingsgjester er skalert ned til en person, mamma. Det henger fire ubrukte håndklær på badet. Det er et nyhetsbilde fullt av utropstegn og redde blikk. Mamma sitter engstelig og ser på. Hun sluker nyheter til frokost, lunsj og middag.

Jeg flyter rundt i en sorgtåke. Retningsløs og rådvill. Alle er redde. Hold dere inne. Ikke ta på noen.

Jeg må ut! Må ha luft! Blir gal av det klaustrofobiske. All redselen. Det er ikke plass i hodet. I kroppen. Det er fullt fra før. Sorgen bølger rundt i meg. Det er ikke plass til mer verdenssmerte. Jeg vil ha nærhet. Varme. Fortrolige samtaler med venner i samme rom. Jeg vil klemme tantebarna mine. Gråte med vennene mine og spise middag med søsknene mine. I stedet er livet marinert i antibac og zoom.

Etter 10 dager drar mamma hjem. Jeg skal prøve meg alene. Dagene går i vindkast hit og dit. Noen ganger går det bra, andre ganger sitter jeg fast i sorgen. Det er alltid noen å ringe til. Men hva med de dagene du sitter helt fast? Det kan være vanskelig å be om hjelp.

Jeg er helt alene. Og med isolasjon er det en tilleggsdimensjon. Alt jeg vil ha er en klem. Med to meters avstand?

Jeg har sorggruppe på whereby, legetime på telefon, psykolog på skype, bursdag i hagen til bror, familien på messenger, en venninne stuck i Thailand, singelfest på kjøkkenet med meg selv og en pappvin, og vennene fortonende som små firkanter på en liten skjerm.

Dagene går. Støtt og stadig tror jeg at det hele tiden går bedre. At nå. Nå er jeg inne i en ny fase. Nå har jeg andre tanker. Nå er jeg på et nytt sted i denne sorgen. Og så er jeg plutselig tilbake igjen. I det tunge. Uforutsigbare. Flate. Ubestemmelige. Retningsløse.

Det er ikke bare jeg som står stille. Verden har stoppet opp. Det er ikke bare jeg som kjenner på smerten. Den retningsløse tilværelse. Et helt folk holder pusten. Føler seg ensomme. Er usikre. Isolerte. Et helt folk ønsker en klem.

Jeg klarer ikke å skille det ene fra det andre. Korona eller sorg. Det er synonymt med stillstand. Avstand. Lengsel.

Uten korona hadde det vært nærhet. Samvær. Fysisk kontakt.

Hvor lenge varer en sorg? Den har ingen tidsfrist. Ingen merkelapp. Ingen målstrek. Det kommer aldri til å gå helt over. Det vil bare endre form. Stemning. Energi. Intensitet. Nå er jeg i det ukjente. En dag vil dette være det kjente. Om en stund vil dagene få strimer av lys. Men det vil aldri ta bort betydningen av Sebastian, verdien av Sebastian eller kjærligheten til Sebastian. Han vil alltid være der. Merket i meg. I kroppen min som bar ham. I minnet mitt som skapte fortellingen om ham. I hjertet mitt.

Dette er et utdrag fra en lengre historie. Les hele historien til Liv Marie her: Mitt hjerte er ditt. Ditt hjerte er mitt.

Gravid igjen

Denne mammaen, som ønsker å være anonym, er gravid igjen etter å ha mistet et barn i dødfødsel. Koronasituasjonen gjør et allerede utfordrende svangerskap ekstra vanskelig.

Vi mistet barnet vårt i 2018. Hun døde i magen noen dager før termin etter et fint og ukomplisert svangerskap. Fra før har vi en gutt som nå er fire år. Etter ett år våget vi endelig å prøve på nytt og jeg ble gravid igjen.

Takknemligheten for å være gravid igjen er stor, men frykten for å miste igjen er større, og altoppslukende. Jeg er livredd for å bli smittet av koronaviruset!

Jeg har ikke råd til å risikere noen ting i dette svangerskapet og må være ytterst forsiktig. Derfor har vi nærmest isolert oss. Samtidig har tett kontakt med sykehuset vært mitt viktigste trygghetspunkt, det er nå revet vekk.

Hva skjer med kontrollene om sykehuset blir overbelastet? Denne usikkerheten er så vanskelig i et allerede belastende svangerskap. Skal jeg tørre å gå på kontroller i frykt for å bli utsatt for smitte på sykehuset nå som smitten har begynt å bre om seg? Frykten for smitte kontra behovet for trygghet i kontrollene skapte et vanskelig dilemma.

Jeg velger å møte opp, med munnbind og på sikker avstand, blir kjemperedd når legen kommer for nær underultralydundersøkelsen. Og når jeg kjører hjem igjen. Da er kverna i gang, tenk om jeg er blitt smittet? Jeg føler på et enormt ansvar, uansett hva jeg gjør så kan det gå galt.

Ansvaret jeg bærer er så stort at jeg nesten ikke holder det ut.

Og så er det fødselen i juni, det er så utrolig vanskelig å tenke på at mannen min kanskje ikke får være med på store deler av fødselen og barseltiden som følge av koronarestriksjonene! Jeg er veldig glad for at smittefaren blir tatt på alvor, men har så mange vonde minner fra sist fødsel. Tanken på å gå igjennom en ny fødsel skaper så mange følelser. Jeg kjenner det fysisk i kroppen, i hjertet mitt og i brystet, til tider får jeg nesten ikke puste. Hvordan skal det gå uten at mannen min er der med sin trygghet, omsorg og støtte?

Det hele er så uvirkelig, å være gravid igjen etter dødfødsel samtidig som verden er rammet av pandemi. Norge har hatt lockdown, men begynt å åpne litt. Nå kan smitten blomstre opp. Jeg føler usikkerheten og frykten kan ta helt overhånd.

Fødsel og barseltid

Nesten fire år etter at vi mistet Aleksander kom endelig Steffen til verden. I disse årene hadde vi gjort alt for å bli foreldre igjen, vi hadde drømt om hvordan det skulle bli – og håpet på en fødsel fylt av glede. Men koronapandemien gjorde at både fødselen og tiden etter ble annerledes enn vi hadde forestilt oss. Annerledes, men mest fin!

På grunn av historien vår ble fødselen satt i gang tidlig. Steffen var en liten luring, etter tre dager snudde han seg med hodet opp og vi måtte ta avgjørelsen om å ta keisersnitt. Det var tungt, fordi vi fikk vite at Runar ikke kunne være med på operasjonen på grunn av smittevern.

Jeg fikk vondt i hjertet av at mannen min og jeg ikke skulle få dele øyeblikket der vi fikk møte vårt første levende barn.

Runar var en enorm støtte da Aleksander kom stille til verden - vi gjorde det sammen. Det føltes så urettferdig! Samtidig var det betryggende at sykehuset tar viruset på alvor og gjør tiltak for å forebygge smitten.

Etter at Steffen var født og jeg hadde hatt han på brystet en stund, fikk pappaen sitte med ham litt ute på gangen. Så måtte han reise hjem. Det var tøft at Runar ikke kunne være der lenger, men personalet på Ullevål tok godt vare på oss disse dagene.

**bilde h

Vi hadde familie og venner som har vært der for oss i den tunge tiden etter at Aleksander ble født, det er sårt at mange ikke har kunnet treffe Steffen enda og ingen har kunnet holde han. Særlig for foreldrene mine, som bor i utlandet og ikke vet når de kan få møte sitt etterlengtede barnebarn. Jeg føler at Steffen går glipp av så mye kjærlighet, denne nyfødttiden får vi jo aldri igjen.

Noen venner kom med blomster og gaver til oss de første dagene, og da viste ham fram gjennom vinduet – vi er jo så stolte!

Det har tatt tid å bearbeide og akseptere disse begrensningene, og at det ikke ble som vi hadde forestilt oss. Men, etter at vi har opplevd noe av det verste klarer vi å sette også disse tingene i perspektiv. Vi har fått med oss et friskt og levende barn hjem, det er det aller viktigste!

Hjemme med lillebror

**bild

Åse Berit og Per Vidar mistet Alma i dødfødsel i 2017. Da samfunnet stengte ned, var Åse Berit i fødselspermisjon med lillebror mens pappa måtte ha hjemmekontor.

I november 2017 mista vi vår førstefødte, Alma, i ein dramatisk dødfødsel, knappe tre veker før termin. Vegen tilbake til eit slags liv som er verdt å leve etter dette, har vore (og er) lang og hard, og 2018 gjekk stort sett med til å lære seg å leve på nytt.

I august 2019 fekk Alma ein lisjebror - Jo kom til verda ved planlagt keisersnitt, fire veker før termin.

Koronapandemien har ramma oss lite, og sidan Åse-Berit uansett er ute i permisjon med Jo, var den einaste store endringa at også Per Vidar skulle vere heime litt meir på heimekontor.

Vi er flittige brukarar av naturen rundt oss og har brukt den aktivt i sorgprosessen. Naturen er heldigvis alltid open, og det har vore viktig å få fortsetje å nytte den.

Det er heller ingen i vår familie, vennekrets eller bekjente som er direkte fysisk ramma av pandemien, og vår opplevelse av pandemien er basert på det.

Vi set med ei vissheit om at vi personleg har opplevd så mykje verre. Ingenting kan måle seg med fortvilelsen og smerta ved å miste eit barn, og det har på ein måte gjort oss sterkare (sjølv om det som regel føles som det motsette) og meir rusta for å takle andre ting, slik som koronapandemien.

Åse-Berit har følt på at for mange rundt ho, var alt tilbake til normalen og det vanlege då ho var tilbake i full jobb i januar 2019. Medan ho sjølv har visst at livet og ho sjølv aldri blir slik som det var. Ho følte seg litt fanga på karusellen, med jobb, avtaler, forpliktingar og ting som burde gjerast når ein egentleg ikkje har ork. Difor var det litt godt at samfunnet, ja faktisk heile verda, måtte ta seg ein timeout. Det var godt å vite at ingen avtaler skulle fylgjast opp eller huskast på, også sidan hukommelsen har fått seg ein alvorleg knekk etter dødfødselen og kapasiteten ikkje er som før. No var det ro i heimen og tid med sine aller næraste som skulle gjelde for alle!

Det einaste som har vore krevande, er besteforeldre som ikkje har kunne få vere saman med Jo på same måte som før og slik som dei helst vil, men dette er forbigåande, i motsetnad til Alma som aldri får den tida med besteforeldra sine. Vi er heldige som har alle våre næraste i nærleiken og difor har kunne møtt dei på koronavenlege måtar.

Opplevinga av pandemien hadde nok vore annleis dersom vi nettopp hadde mista Alma. Då hadde vi truleg følt oss enno meir åleine, og ikkje fått jobba oss gjennom den viktige første tida på det vi opplevde som ein god måte, ved hjelp av sorgstøttegrupper og ein-til-ein-samtaler. Vår oppleving er basert på der vi er i vår sorgprosess.

Med fem barn hjemme

27. mars i år var det seks år siden vi mistet vår kjære datter Helena. Hun var vårt fjerde barn og hun døde dagen etter at hun ble født.

I år hadde Alexander og jeg planlagt å ta fri fra jobben i forbindelse med Helenas dager. Vi skulle få barnevakt og ta inn på hotell. Planen var å ikke ha noen planer. I år skulle vi gi oss selv et pusterom til å minnes Helena.

Slik ble det ikke. 16. mars gikk Norge i shut down. Skolen og barnehagen stengte. Klinikken der jeg jobber som fysioterapeut og osteopat ble stengt, høyskolen der jeg underviser la om til undervisning via nett og Alexander ble pålagt å jobbe hjemmefra.

Plutselig ble hverdagen snudd på hodet. Igjen. Hjemmekontor skulle kombineres med hjemmeundervisning av tre skolebarn og koronastengt barnehage for de to minste.

Det sier seg selv at det har vært en unntakstilstand. Krevende ja, men denne perioden kan likevel ikke sammenlignes med hvor krevende de første årene etter at Helena døde var.

26. og 27. mars markerte vi Helenas dager. Vi var på graven med blomster og lys. Vi spiste pølser og kake, så i album, hørte på musikk som minner oss om henne og snakket mye om henne her hjemme. Alexander og jeg pleier å feie fødselsdagen til barna våre med en flaske bobler på kvelden og det gjorde vi i år også.

Vi trodde ikke vi kom til å kjenne så mye på sorgen i og med at det skjedde så mye annet i år, men sorgen var som vanlig uforutsigbar og slo oss ut et par dager.

Da orket vi minimalt, var triste og jeg ønsket å være mest mulig for meg selv. Det er selvfølgelig ikke en mulighet å logge helt av når vi er en så stor familie, men Alexander var raus, tok de minste barna mye og ga meg mulighet til å være litt alene. Det var fint.

Helenas korte liv og de tunge årene vi hadde etter at hun døde setter hele denne perioden i perspektiv. Det har vært godt å kjenne på hvor langt vi har kommet. Vi har hatt overskudd og ressurser til å følge opp barna. Det har selvfølgelig vært masse søskenkrangling, rot, til tider kaos, trass og irritasjon, men det er sånn livet er med fem levende barn.

Vi er i det store bildet enormt heldige som har hverandre og at alle er friske. Vi syns egentlig det har vært litt deilig med mindre hverdagslogistikk, færre matpakker og mer tid sammen. Ikke rart barna har kalt det for koronaferie.

Se også

Å miste et barn under pandemien

Å ta avskjed i koronaens tid: – Sorgen oppleves mer brutal